Google+

Folk besøker jo fortsatt :-):-)

28.05.2016 // kl.19:12 // Humor // Ingen kommentarer

Ganske morsomt egentlig!!....at jeg fortsatt får kommentarer på innlegg jeg skrev for lenge siden. Har kun skrevet en gang I år og før det var det vel over ett år siden. Har liksom ikke fantasi og oppfinnsomhet til å skrive lenger. Før trillet bare ordene ut....mens nå sliter jeg med hvert eneste ett. Trenger jo noe å finne på, så mulig jeg skal jobbe litt mer med å presse ord og bokstaver ut av hodet igjen. Mulig vi ses da. Ha en fantastisk kveld. Klem fra meg

28.05.2016 kl.19:12 // Humor // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

Lykke

11.01.2016 // kl.19:31 // Inni mitt hode.. // 1 kommentar



 

Har lært noe det siste året. Det handler om lykke. Alltid har jeg et hatt ett ønske om å være lykkelig. Har alltid tenkt at drømmen er å alltid være lykkelig. Hva er det egentlig? Funker det? Er det mulig å være lykkelig hele tiden?   Nei, det tror jeg ikke lenger. En må nok oppleve sorg,?..en må kjempe sine kamper,??.en må ha tunge dager. Ingen kan være lykkelig hele tiden. En må ha kjent dårlige følelser for å også kunne kjenne de gode.

  En klok mann fortalte meg engang at drømmen må være å ha det så bra at en kan føle lykke! Altså at det å drømme om kontant lykke er uoppnåelig. Det oppnåelige er å ha det så bra at en har evne til å oppnå lykke fra tid til annen. 

Lykke ja! Har funnet ut at jeg innimellom har evnen til å føle lykke. Noen?..eller kanskje de fleste dager har jeg ikke den evnen. Men noen dager føler jeg faktisk lykke! Målet må være å få mulighet til å føle lykke oftere. Altså kjenne seg lykkelig oftere.  Så fra nå skal jeg ikke hige etter og drømme om konstant lykkefølelse. Jeg skal skru ned drømmen til det som er oppnåelig og være fornøyd med det! Kanskje burde du tenke på å gjøre det samme??



11.01.2016 kl.19:31 // Inni mitt hode.. // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Tilbake......

11.01.2016 // kl.14:50 // Inni mitt hode.. // 1 kommentar



 

Har hatt noen riktig tøffe måneder så har ikke blogget på leeeenge. Tenkte jeg kanskje skulle prøve meg litt igjen.  Trur ikke bloggen blir like personlig som før??..har lært meg å holde «kortene litt nærmere brystet» som det heter.  Men får ta ett skritt av gangen og se åssen det blir ;)

Kommer mer senere.

KLemz

11.01.2016 kl.14:50 // Inni mitt hode.. // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Vi ER mennesker alle sammen.

18.02.2015 // kl.11:15 // Inni mitt hode.. // 10 kommentarer

Vi ER mennesker alle sammen.



 

Blir litt frustrert i disse «terror-dager». Eller veldig frustrert. Vi skiller på mennesker uti fra religion. Vi skiller på mennesker uti fra hudfarge. Vi skiller rett og slett på mennesker. Er det riktig??  Jeg mener at det ikke er det. En som leser sin koran og er muslim er ett menneske som alle oss andre! En som tilfeldigvis er født som jøde er ett menneske som alle oss andre! En som er innvandrer eller flykning er ett menneske. Det samme er vi alle uansett hudfarge, religion, fødested og meninger.  VI ER ALLE MENNESKER SOM STORT SETT VIL OPPNÅ DET SAMME. Vi vil ha trygghet for familie og venner, vi vil være friske, vi vil uansett ståsted oppnå de samme grunnleggende målene.  Vi er mye mer like enn vi tror. JA, alle oss mennesker!!!

Det vi må skille på er de ekstreme og ytterliggående. En høyreradikal og ekstrem nynazist trenger ikke ha de samme verdier. En kristen eller muslim som bruker sin tro til krigshandling, har ikke samme verdier. Og det er her vi må skille. Ja, vi er alle mennesker. Men vi må skille mellom det ekstreme, radikale og det ytterliggående. Det er nemlig her skillet går. Det går IKKE på religion, opphav eller hudfarge.

 

Vi mennesker er flinke til å stigmatisere, sette folk i bås. Og dette gjør vi noen ganger uten at vi tenker på det engang. Og noen ganger kommer mindre glupe mennesker som jeg vil kalle det, og offentlig stigmatiserer. (for eksempel det siste utspillet til Karl I Hagen, der han ytrer at muslimer har en skjult agenda??!!)   Hvem muslimer har en skjult agenda?? Jo, de radikale og ytterliggående. Akkurat som de radikale og ytterliggående kristne, høyreekstremister og muligens Karl I Hagen selv.

 

Alle vi andre vil bare være mennesker. Med vår tro, våre familier, vår hudfarge. Alle vi andre vil oppnå de samme målene i livet. Vil være friske. Vil være ett menneske. Alle vi andre er mennesker. Vi har lik verdi og vi vi det samme!!!  Vi vil ha fred. Vi vil leve normalt. Vi vil Ikke bli stigmatisert. Vi, altså 99% av oss streber mot de samme mål. Og vi er på lik linje mennesker alle sammen!!

 

Mette

 

#stigmatisering #religion #tro #KarlIHagen #ekstremisme #ytterliggående #mennesket #sammemål #muslim #kristen #høyreekstrem #radikal #stigmatisering #hudfarge #jøder

18.02.2015 kl.11:15 // Inni mitt hode.. // // 10 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Den retusjerte Mette. Heeeeelt meg...hehe

01.02.2015 // kl.19:39 // Meg // 1 kommentar

Sånn??her kommer de første retusjerte bildene. Hehe, er tydelig retusjerte. Skrev i forrige innlegg at jeg skulle følge en viss frue med ball, men bare dra den littebitt lenger....hihi

 Må nok lære meg dette litt bedre. 

Så får øve mer i morgen.

 


Som dere ser. Her er min smekre kropp. Tilogmed hvite vinger.  Bare lat som det ikke er milevis fra sannheten.

 

 

 


Her skal jeg ut å flyyy. At jeg har flyskrekk og lever i 2015 er ikke noe å bry seg om.

 

 


En av "charlies angels". Jeg er som du ser hun mørke, høye og tynne.

 

 

 

 


Om natten kommer den sanne meg ut av skapet. Vampyr-Mette. Som du ser sikler jeg litt.

 

 

 

 

 

Ha en fin kveld ;) Vi ses.

Mette

 

 

 

#nymote #retusjering #fotballfrue #overdriv #tull #morro #innimitthodet #engel #vampyr #superhelt #drømmeland

01.02.2015 kl.19:39 // Meg // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Skal leke fotballfrue.....på min måte.....!!

01.02.2015 // kl.09:00 // Meg // 1 kommentar

To bloggiser på kort tid!!! Det har vel ikke skjedd siden Ålesund brant. Men ikke den storbrannen i gamledager, men det har sikkert vært en mindre brann der i nyere tid. Jeg har nemlig fått noe jeg mener er en genial ide J

En gang, ja sånn før den ikke fullt så store Ålesund-brannen?..hadde jeg mange lesere. Tror jeg var oppe i 4000 en gang. Nå har jeg toppen 60. Grunnen til det er for det første at jeg ikke har blogget. Og for det andre at humøret og ikke minst humoren har vært laber i det siste.  Men får å få opp lesertallet, skal jeg gjøre noe genialt?hehe.  Vet at en viss fotballfrue har fått pepper for dette. Men når man gjør det i full offentlighet og sier at man gjør det, da må det værra lov.  Jeg skal nemlig fullt og åpent retusjere meg selv. Må lære det først, men det fikser jeg nok.

Under kommer noen bilder som forklarer hvorfor retusjering er nødvendig!  Og ikke sikkert jeg retusjerer meg som sylfide med store pupper og tynn mage. Men forandring må til. Som dere ser ;)

 

 
Som dere ser, ikke noe diva eller modell her. Og verre blir.....

 


Majonestube-kroppen min. Passer til majones, men ikke som noe annet.....

 

 

 


eh......need no words!

 

 


Lækkert.

 

 


Ikke meg. Men noen like trekk.

 

 

Så bare vent......ikveld kommer #Mette i bedre, retusjert og revidert utgave. Skal retusjere morro.......ikke bare sylfider som #fotballfruer, og #rosabloggere. Dette blir min måte å retusjere på (bare jeg legger meg i hardtrening, og skjønner photoshop!!)


 

 

 

 

 

#fotballfrue #retusjering #morro #åpentogærlig #innimitthodet #lære #ide #hehe #pupper #tull #rosablogger #antirosa

01.02.2015 kl.09:00 // Meg // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Sånn litt god morgen ;)

01.02.2015 // kl.07:48 // Meg // 1 kommentar

Våken og IKKE oppe og hopper. Hva er vitsen med at en våkner tidlig når en er såå trøtt?? Hvis du veit svaret, så let me know!

Oppe før fuglane driter, og før lyset er slått på oppe på himmelen. Men x antall kaffekopper og noen giftpinner så blir det nok liv i meg å.

Men rart er det der med når jeg våkner. Nå er jo mann og datter badegjester i det store utland, og da våkner jeg tidlig. Når de er hjemme våkner jeg når vekkeklokka har ula i en halvtime, eller når jeg blir mast på så mye at neste trekk fra dem sin side er vannglasset. For de to er utprega A- mennesker. A+ mennesker vil jeg si. Men nå, når de er borte våkner jeg tidlig?.men er trøtt som ett B- menneske. Ikke noe logikk i det liksom?!

Men da blir det deilig når badegjestene kommer hjem igjen da. For det første får jeg se og kooooze med de igjen, og for det andre kan jeg igjen forbli det utprega B mennesket som jeg er <3<3

Nå er kaffen klar og giftpinnen venter på verandaen. Noen minusgrader i tillegg vil nok gjøre susen.  Ha en flotters Søndag folkens. Kos dere med sport fra soffan J  Det er nemlig min plan for dagen.

 

 

Mette

01.02.2015 kl.07:48 // Meg // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Psykisk helse inn i skolen (oppdatert versjon)

29.01.2015 // kl.11:23 // Prosjekt Psykisk/Mental helse in // 4 kommentarer

 

 

 

 

En liten historie som forklarer litt hvorfor jeg mener psykisk helse bør ha mer plass i skolen.

 

Først en liten historie. Den er dessverre ikke best skrevet, men jeg har prøvd. Jeg har også prøvd å beskrive følelsene i historien. Men det var vanskelig. Tøft og vanskelig. Skulle ønske følelser også kunne festa seg blant bokstaver, men det er umulig. Men jeg forsøkt;

«Stillheten er den hun husker. Brå stillhet. Hun var ikke alene, aldri alene. Men alene likevel. Helt alene der i stillheten, blant alle de andre.

Hvor gammel hun var, husker hun derimot ikke. Tror kanskje 6 eller 7. Det er fordi hun husker det hun var kledd i. Så den alderen kan stemme. Men det hun husker best er stillheten, følelsen av å være alene. Der blant alle de andre.

Frykten og redselen er det som gjør at minnet er bevart. Frykten som kom, og som var som enn skarp, tung stein i magen. En gnagende sten. Frykten som plutselig kom. Den skapte stillheten, og ensomheten. Der blant alle de andre.

Hva var hun redd for? Hun var redd for alt. Livet, døden, verden, universet. Mest av alt var hun redd for tankene. Redd for å tenke. For da kom frykten. Den forferdelige frykten. Da tynget og vokste steinen i magen. Frykt, redd, skamfull?? Frykten som skapte stillheten. Frykten som skapte ensomheten, der blant alle de andre.

Hun visste på en måte at det ikke skulle være sånn. Men hun visste ikke hvordan det skulle være. Hun hadde ikke ett snev av grunnlag til å vite. Alt hun visste var de skarpe tunge steinene i magen. De vokste. De ble flere. Og de var vonde. Og stillheten og ensomheten som kom med tankene. Der ute på ski, en vinterdag sammen alle de andre.

Hun fortalte aldri noe eller noen om dette. For hva skulle hun fortelle?? Hun visste ikke selv. Det eneste hun visste var at hun var redd, at hun var annerledes. Og at frykten innimellom overmannet henne. Men hun eide ikke ordene som kunne forklare. I år hadde hun ikke ordene.  I år var det hennes hemmelighet. I år da det ble mer å frykte, steiner som vokste, gnagde mer i magen. Gjorde vondt. Veldig vondt. Hun fryktet mest frykten, den som kom brått. Alene, i stillheten, sammen alle de andre»

 

Ja, som dere sikkert skjønner er denne jenta meg. Dere som kjenner meg, er meg nær eller kjente meg, vil nok si NEI, det var ikke deg. Men jo, inne i meg, var dette meg. Ikke alltid, men i perioder. Jeg kunne sitte på en huske på skolen, alene, sammen med andre. Og brått kom frykten, redselen og steinene tilbake. Brått, vondt og jævlig.  Stillhet, nei. Men stillhet og ensomhet for meg. I sekunder eller minutter. Stillhet, frykt, gnagende steiner. Stillhet og tanker som frøs til is inne i mitt hode. Frykt. Redsel. Men det syntes ikke, ikke utenpå. Det var bare der, inne i mitt hodet.

        Etter hvert overkompenserte jeg på en måte for dette. Jeg gjorde alt for å slippe tankene, redselen og steinene i magen. Jeg kunne prate hull i hodet på folk, jeg slukte bøker, jeg leste og jeg leste masse. Ofte flere bøker om dagen. Det holdt tankene borte. Etter som tiden gikk, kompanserte jeg ofte med sinne, rot, uorden og være den vanskelige. Den som alltid skulle gå sine egne veier, eller ha sine egne sterke meninger.

Men hvorfor?? Ja, hadde jeg visst. Det finns ikke en grunn i verden som skulle tilsi at jeg hadde det sånn. Hvorfor skulle jeg ha den frykten, den jeg nå kaller angsten. Hvorfor, allerede som 6 åring skulle jeg ha det sånn?? Hvorfor jeg allerede da startet med det vonde steinene i magen, de jeg egentlig ikke klarer å beskrive følelsen av. Det stenene som bygde fundamentet til «den kinesiske mur» inne i meg. De steinene jeg fortsatt sliter med.

Jeg vokste opp i ett trygt hjem. Ett kjærlig hjem. Men en stor, tett og knyttet storfamilie rundt.  Jeg har aldri opplevd vonde ting. Så hvorfor? Det vet jeg fortsatt ikke. Mulig det er en senskade at jeg er for tidlig født? Arv? ADHD?  Utenom det finns det ikke en god grunn.   Og fortsatt er disse tankene fra barndommen nytt. Jeg har alltid visst og husket de, men jeg har helt frem til nå gjemt de vekk.

Og hvorfor fortalte jeg ikke`no?? Skulle jo nå ønske at jeg gjorde, men en kan IKKE gå 30 år tilbake i tid. For da visste jeg ikke hva jeg skulle fortelle. Jeg hadde verken grunnlag eller lærdom til å fortelle noe som helst.   Jeg skjønte jo inn i mitt hodet at det var annerledes, rart og mye vondt innvendig. Det skjønte jeg jo fort, når jeg sammenlignet meg med søsken og venner. Jeg skjulte det, Var god på å skjule det. Jeg var alltid blid og fornøyd utad. Alltid. Jeg skjulte det i år. Det med barndommen har vært skjult for alle frem til NÅ.   

Noen, de «vanlige tingene» fikk mine foreldre vite litt om, for eksempel. At jeg var redd for å dø, sove borte osv. Men det er normalt. Men måten min frykt var på, var ikke normal. Og det fikk de aldri vite.

Jeg var jo normal utenpå, jeg smilte, jeg lo, jeg følte glede, jeg hadde det trygt, jeg hadde det bra. Jeg pratet jo som en foss, jeg drev idrett og for alle var jeg helt normal.   Men det var INNE I MITT HODET, alle mine hemmeligheter lå.  Men alle disse (som for meg var grusomme) redsler, de bygde jeg bare videre på. Under min tøffhet, under mine smil, under min babling.

Jeg fikk større problemer da jeg var mellom 18 og 20, da gikk det ikke å skjule lenger. Barndommen og ungdomstiden skjulte jeg fortsatt, men etter ett par panikkanfall hjemme, på bussen, på teater osv. så kom det frem at jeg hadde fått ett problem. De hadde jo egentlig alltid vær der. Men for alle andre, kom problemene da. Så først som 19åring oppsøkte jeg/vi hjelp.

 Men nå, 30 år etter. Nå, når jeg for første gang i mitt liv har tatt opp alt det vonde, all den smerten, alt jeg skjulte og ikke minst all redsel. Så ser jeg jo at jeg burde ha fortalt. Men for det første hadde jeg i mange år ikke grunnlaget til å fortelle, fordi jeg visste ikke hvordan en skulle ha det inni seg. Jeg hadde verken kunnskap eller evne til å fortelle. Hadde ikke ordene. Hvilket barn på 6 og 7 år har det?? For det andre så følte jeg etter hvert en slags skam inni meg, med etter hvert, så mener jeg med tiden. Da jeg skjønte at jeg var annerledes i tanker, frykt, angst og redsel.  Så jeg satt mer krefter inn på å skjule. Alltid skjule. Alltid. Jeg gjemte meg bak bablingen min, lesingen (Slukte bøker), og etter hvert sinne, trassighet og trening. Sinne og trassighet kun hjemme da. Utad skulle alt være perfekt. PERFEKT. Senere ble det å være perfekt ett problem i tillegg. Spydde for å bli tynnere, hvert hårstrå skulle være på plass, ansiktet var stort sett konstant sparklet. Så det bygde seg på.

Men!! Dette var IKKE barndommen min. Det var en DEL av den, periodevis og i større og mindre grad. Husk det: Det er alltid en DEL, men senere, mye senere ble mange deler nesten hele meg.

Og mange ting vet jeg fortsatt ikke. Var eller er jeg den eneste i hele verden som hadde den jævlige redselen, frykten og angsten så tidlig?? Er det flere??  Siden jeg nå først etter 30 år har klart å sette ord på dette, så vet jeg ikke??

      Hvorfor det jeg følte i barndommen kommer opp nå, nå etter 30 år, etter år med behandling, vet jeg ikke. Muligens fordi jeg er bedre, dette er siste del?? Muligens fordi det alltid har sittet i minnet, men jeg har unngått tanken og følelsene?? Har hatt nok med nye ting??   Jeg har nok aldri villet huske, for jeg har slitt i mange år, og konsentrert meg om der og da. NÅ. Og det gjør vondt å tenke på, jævlig vondt. Jeg har fortsatt vondt av de stenene som gnagde i magen, angsten, frykten. Det gjør fortsatt så vondt at jeg gråt da jeg kladdet dette. Fortsatt så vondt at jeg lå og gråt, skrev og snufset meg gjennom natten. For jeg skrev kladd i natt. En kladd full av tårer. Det er vondt som bare pokker.  Men å få det ut, få det skrevet ut. Kanskje hjelpe en person. Kanskje det er det som må til. Det som må til for å få bort den siste delen i magen. Den siste tunge steinen, med skarpe kanter.

 DERFOR, det er derfor jeg vil ha mental/psykisk helse inn i skolen. Ikke nødvendigvis som fag, men som en del av undervisningsplan. Ikke på noen måte som skremsel, men som trygghet. Og jeg mener selvsagt ikke at en skal starte med hele psykologien i første trinn. Men gradvis. Litt etter litt, og selvsagt etter alder.  Det er «bare» derfor jeg synes det er så viktig. «Bare» derfor. Fordi jeg ikke visste. Ingen på min alder visste. Heldigvis er «døra kommet litt på gløtt», det er litt mer åpenhet og litt mindre tabu nå. Men vi trenger mer. Mye mer.

Tenk hvis de skarpe, jævlige steinene jeg la til rette. De stenene som senere ble en gedigen mur av steiner, hadde stoppet tidligere. Det ER lettere å fjerne noen steiner, enn å fjerne en gedigen mur. Som i tillegg har fått lag med sement innimellom, slik at det må trykkluftbor til for å fjerne.  Så ja til mental og psykisk helse inn i skolen. 

 

 

 

 Forslag til foredrag 5-10 trinn.Psykisk helse inn i skolen.

 

Ja, det er dette jeg drømmer om å kunne realisere. Vet jeg trenger hjelp. Og en dag skal jeg finne den hjelpen. Om det er via kommunen og psykisk helse der, eller via fylkeskommunen. Dette er noe JEG KAN KLARE, med hjelp fra feks. #Psykiskhelse #skolehelsetjenesten el.

 For selv om jeg fortsatt har angst, panikkangst, tidvise depresjoner osv. Så har jeg ikke sosial angst. Tenk å kunne bruke sitt eget liv, sin egen lærdom og sine egne erfaringer til å hjelpe andre.

 


1.   PRESENTASJON: Kort og enkel. Av meg, og hva vi skal innom. Forklare at barna når som helst kan rekke opp hånden og spørre. Så tar vi noen ting underveis, kommer jo an på klassen. Gjøre det så uformelt og trygt som mulig. Humor er LOV.

2.   FØLELSER: Tegne 3 ringer på tavla, og få elevene komme med følelser de vet om /kjenner.  Positive, Negative og Følelser som kan være begge deler. For eksempel frykt og redsel. Barna blir sikkert litt overrasket hvorfor frykt og det å være redd kan være bra. Få med elevene og forklare.  Fylle inn flere viktige følelser, og «ringe rundt» de vi skal tilbake til senere i foredraget. Bruke fargene Rød for negativt og grønn for positivt.

3.   MOBBING: Lese mobbediktet/mobbehistorien høyt. Spørre elevene om hvilken følelser som er i «historien», og om de kan tenke seg andre følelser som ligger inni historien. Snakke litt om mobbing, konsekvenser. Og at det noen ganger faktisk ikke er noe som skal til. Det som bare er gøy for noen, kan knekke andre. VI ER ALLE FORSKJELLIGE OG HAR FORSKJELLIGE BAGASJE.  Spørre elevene om hva jeg mener med bagasje. Hvis ikke svar, så forklare.

4.   PSYKISK HELSE. Først sette opp Angst, Panikkangst, depresjon og selvskading på tavla. Så gå igjennom de 4 tingene på den måten jeg har beskrevet de. Som steiner og pingpong baller i magen.  Fortelle litt om min historie. I hovedtrekk bare, fra jeg var liten til der jeg er i dag.  På blogg, står noe av dette beskrevet under kategorien LIVET .

Viktig å få med rollene en spiller og maskene en skaper. Selv om en er lik inni, så bestreber man seg på å fylle den rollen andre har puttet deg i.

5.   Så forklare litt om selvskading. Hvorfor osv??

6.   Så avslutte med spørsmål.

 

7.   Tilslutt fortelle hvem en kan fortelle. Skriv ned hva du føler. Lurt å alltid skrive ut følelser. Og at det alltid er noen en kan snakke med. ALLTID

 

Her er noe av materiale jeg jeg har utarbeidet. Men husk jeg er ikke lærd, alt fra eget hodet og litt lesing. Men skal jobbe videre med det.

 

 

 



 

 

 

DEL 1, ANGST/PANIKKANGST

Av: Mette Ellingsen

 

Dette kunne blitt en veldig lang «utredning». Men skal prøve å beskrive det på min måte. Og husk at det er min angst og panikkangst jeg beskriver. Andre kan føle det helt annerledes. Jeg prøver å beskrive det litt «billedmessig», for da blir det kanskje lettere å forstå.

La oss si at angsten min først og fremst sitter i magen. I min mage er det noen fjærlette, deilige, myke ping-pong baller (de vil bli beskrevet mer senere) Sammen disse, rundt omkring og overalt ellers er det noen sorte, tunge, skarpe, kantete og gnagende steiner. De steinene er tankene, som skaper angst. Disse steinene er ikke fysisk vondt, men de bruker all sin energi på å gnisse seg sammen. Skape gnister. Disse gnistene stråler som elektrisitet opp til hjernen. En gnissing som skaper følelser, uro og angst. Gnissingen og strålingen varierer. Den er alltid der, noen ganger som mild uro. Andre ganger som den verste angst.

 

Noen ganger, ofte eller sjelden kan gnistene som steinene skaper gå amok. Noen steiner blir større og større, og noen smelter til og med av varmen. De blir til lava. Lavaen stiger i eksplosjonsartet fart opp til hjernen. Overtar fornuften. Overtar meg. Blir ett PANIKKANFALL.  Det er vanskelig å beskrive ett panikkanfall, men prøver.  Hvis du tenker deg at du ser en treåring løper ut i trafikken, blant busser og lastebiler. Da får du panikk. En grusom følelse av panikk.  Hvis du tar den grusomme følelsen, putter den i hjernen og lar den vedvare. Der ligger den grusomme følelsen. Blandet med følelse av at du tror (nesten vet) du dør, blir gal. Du higer etter luft, det prikker i fingre og oppover beina. Da får du den beste forklaringen på mine panikkanfall. Det er sånn jeg føler det. Men folk opplever det annerledes, jeg også kan oppleve det annerledes. Men dette er den vanligste.

 





 

 

 

 

DEPRESJON

Av: Mette Ellingsen

 

Fortsetter også her med mine «billedlige» steiner i magen. Når det svarte, skarpe, tunge steinene i magen, fyller magen helt opp. De overskygger alle de hvite «fjærlette» ping-pong ballene. Magen er stappfull av svart. Det er nesten ikke plass eller ork til å gnisse engang inni magen. De gnistene som nå når hjernen, er beksvarte og kun følelse av likegyldighet. Du trenger egentlig ikke stå opp om morgenen. Trenger ikke ordne deg. Trenger ikke dusje. Du kan egentlig bare ligge der å se svart. Spise kan en da, jeg i hvert fall. Mat trøster.

Men jeg er heldig. Jeg har alltid noen lysgrå steiner i form av familie og venner. Og jeg har alltid en hvit ping-pong ball. En lysende, hvit, fjærlett ping-pong ball. En stjerne. Min datter. Så uansett hvor mange liter tårer, uansett hvor mørkt ting virker. Har jeg alltid min lysende stjerne i tunellen. Alltid. Den som tvinger meg opp om morgenen, den som får meg til å hoppe i dusjen. Den som gjør at «jeg tar meg sammen». Så jeg er heldig. Med min lysende, flotte, skinnende ping-pong ball.

 

For mange syker dypere, men mine grå hjelpere i form av venner og familie. Og min skinnende, hvite ping-pong ball, fungerer som ett sikkerhetsnett.

 

 




 

 

 

 

Selvskading

 

 

Selvskading er en type adferd (noe man gjør) ved å påføre seg selv fysisk eller psykisk smerte. Enten for å endre intense negative tanker, følelser eller psykiske lidelser.

Det indre er ofte vanskeligere å takle enn det ytre. For noen kan altså det å kutte, brenne og stikke seg selv dempe den indre uroen, følelsene og tankene.

Selvskading er ofte koblet sammen med å tenke stygt om seg selv. Det blir på en måte en ond sirkel, der en skader seg selv for å dempe psykisk smerte. Så føler man skam, ekkelhetsfølelse og uvirkelighetsfølelse ved at man har skadet seg. Så er «runddansen i gang»

 

 

-Vanligere hos jenter enn gutter.

-De fleste er verken i behandling, verken for selvskading eller psykisk lidelse

-Smittende effekt.

-Faktisk 10% av ungdom i Norge driver en form for selvskading.

-Kan faktisk være avhengighetsskapende/Tvangshandling.

-Veldig forskjellig alvorlighetsgrad

 

For folk rundt, er det lurt å finne ut av årsakene til problemet. Snakke, lytte. Så, når du har en mistanke om at noen driver med selvskading, vis at du ER DER. FORTELL AT DU VIL LYTTE. VIS FORSTÅELSE. Snakk med en «trygg» voksenperson, som dine foreldre, helsesøster, en lærer og fortell om din mistanke.  Ja, man skal ikke sladre. Men i noen tilfeller er det mye bedre å be om hjelp enn å stå helt alene og vite om ett problem. Det kan være ett lite problem akkurat der og da, men det KAN bli stort og alvorlig.

Egen erfaring: Å påføre seg selv fysisk smerte kan lindre akkurat i det du kjenner smerten. Men dagen etterpå eller timen etterpå er det problemet du hadde med dine tanker og følelser like ille. Samtidig føler du skam, ekkelhet og må skjule og dekke tik det fysiske også.  Så har du det på noen måte vondt inni deg, er det lurt å ta tak i DET PROBLEMET, snakk med helsesøster, foreldre hvis du klarer eller kontakt andre «trygge voksne». Lege, helsestasjon, Røde Kors telefon med mer.

 

 

 

 

 

 

 

 LITT OM GLEDE OG LYKKE OGSÅ, FOR Å BESKRIVE "ANDRE" OG GODE FØLELSER:


Glede og lykke ja. Fortsetter også her med mine «billedlige» tunge, svarte, skape og gnissete steinene. Og de hvite, fjærlette, runde ping-pong ballene.

Ved glede og lykke, har de hvite ballene overtatt.. De er mange og flere enn de gnissende, vonde steinene. De kan innimellom ta nesten helt over, eller de kan bare være litt i overtall. Som angst og depresjon varier også graden av glede og lykke.

 

Ved glede er det bare rett og slett flere hvite. De er med på å hindre de gnissende, svarte steinene å lage gnister. En bare kjenner er lett fornemmelse i magen. Lett og behagelig.

 

Ved lykke har de hvite ping-pong ballene fått vinger, det flyr fjærlette rundt. De er lekende, de er som sommerfugler. Flyr, kommer borti hverandre, treffer magen. Og kjennes som en boblende lykke. Disse sender også signaler opp til hjernen, men kan også kjennes fysisk som «sommerfugler» i magen.  Kan ligne på forelskelse, men da er de hvite ping-pong ballene blitt større, fått større vinger og høyere fart. Det sender da kraftigere boblende lykke signaler til hjernen.

 

 

 

DETTE ER MITT VIKTIGSTE 

 Det største

Av: Mette Ellingsen

 

Størst av alt

Først

Viktigst

Alt

Kjærligheten til deg

DU

Foran alt

Viktigere enn alt

Alt

Alltid

Elsker deg

Min datter

 

 

 

 

 

#psykiskhelse #skole #skolevesen #angst #følelser #psykiskhelseskole #helsesøster #mentalhelse #foredrag #tidlighjelp #åpenhet #vekkmedskam #barn #ungdom #voksen #kommune #fylkeskommune #stat #helsevesen #depresjon #selvskading #mindrøm #hjelp #psykiskeproblemer #ufarliggjøre

Snikende........(angst)

29.01.2015 // kl.10:03 // Seriøse Dikt // Ingen kommentarer

 

 

 

 

Snikende.......

 

Kjenner angsten kommer snikende på

tenker hva faen gjør jeg nå.

Trykke i pille, en eller tre?

Håpe at noe annet gir fred.

Banner innvendig faen og drit,

hjernen er no helvetes skit.

 

 

Tenker på møter som kommer

der det sitter en «dommer»

Tenker tanker surr og rør

Hva skjer om en dør?

 

Ender med to piller små

det var løsningenklest nå.

Venter på at hjernen skal virke

Trøster, spiser, eter, pirke

 

Lange minutter venter

roen når hjernens senter

Vil helst fikset hue selv

uten pille morra/kveld.

 

 





 

#dikt #angst #innimitthodet #pille #hjerne #ro #psykiskhelse #mentalhelse #dritt

 

 

29.01.2015 kl.10:03 // Seriøse Dikt // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

Lyden av snø

21.01.2015 // kl.09:02 // Inni mitt hode.. // Ingen kommentarer

Lyden av snø.



 

«Snø lager vel ikke lyd», tenker du. Men Jo, den lager lyd. Særlig om natten. I nattens stillhet. En må bare lytte godt. Da hører en det vakre, svake bruset av sneen. Lavt, men flott. Snøbruset gir ro.  Så neste gang det snør?.Gå ut å lytt. Spesielt om natten. Om natten er det lite andre forstyrrende lyder av snøfresere, traktorer og biler.

 

Gå ut å lytt. Kjenn roen. Om natten.

 



#snø #lyden #natt #ro #føl

21.01.2015 kl.09:02 // Inni mitt hode.. // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

Åra flyyr......

20.01.2015 // kl.09:42 // Meg // Ingen kommentarer

Oj??i dag er frøken tuppelure 14 år. Hvor er det de åra blir av. Åra med bleieskift, trassalder, tannfelling, skolestart, ungdomsskolestart og NY trassalder??  De forsvinner av sted de åra. «vusj», så er de vekk.

Nå er det en bestemt men snill ungdom jeg har. Dog med en viss trassalder nr. 2. Men trøster meg med at hun trasser og strekker grenser i mye mindre grader en jeg gjorde.

Nå skal jeg med psykisk helse ut i skauen og snøøøøvær og grille pølser. Men har vært effektiv. Muffins og sjokoladekaka er alt mekka sammen. Så blir det vel noe bursdagskaffe utover ettermiddag og kveld.  Håper bare jeg får sneket til meg litt søvn. Zoombiepillene jeg får for tankero og depresjon hjalp ikke særlig i natt. Må ringe å sjekke om jeg kan øke dosen litt. Når tankene har hengt seg opp i rundkjøringen, så erre umulig å sova, Det går bare rundt, rundt og rundt. >»Det skal gjøres!» Det må gjøres», «Det MÅ huskes»?.og til slutt blir det så mye at det flipper over. Trur neste steg er at jeg blir mer gal enn jeg er.

 

 

Nei?..nå må jeg gjøre meg klar. Ha en fiiin dag ;) KLEMZ


Mitt hærlige bursdagsbarn :)


20.01.2015 kl.09:42 // Meg // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

En stripe av lys.....

18.01.2015 // kl.12:00 // Meg // 1 kommentar

En stripe av lys

 

 

Sitter i sola ute. Inne i meg er det ikke sol. Det er overskygget. Likegyldighet. Tristhet. Skam.  Jeg vil ikke være denne personen lenger. Jeg vil at lyset skal slippe inn.

Det har vært verre. En liten stripe av sol når hjernen. En liten. Det HAR vært verre.

Stripen av sol som kan skimtes, skyldes ett lite håp. Ett håp om en ny start. Nye utredninger. Ny og annen hjelp. Er håpet reelt?? Tør ikke helt tro det. Tør ikke lenger tro at noe går hodets vei. Blir skuffet. Skuffelsen tar bort stripen av sol. 

Sol-stripen kan ikke bli borte. Det er den som gjør at jeg eksisterer. Ja, eksisterer. Føler ikke at jeg lever skikkelig. Jeg eksisterer. Eksisterer fordi jeg har en fantastisk mann, datter og familie. JEG ER. Jeg er her og eksisterer. Venter på å leve. Venter.

Ventetider er ofte lange.

 

Får være og eksistere til ventetiden er over. Får klamre meg til stripen av lys. Holde fast. Ikke slippe taket.

 

MKE

18.01.2015 kl.12:00 // Meg // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Mitt nye 2015

29.12.2014 // kl.20:17 // Meg // 3 kommentarer




Har lært litt nytt i det siste. For det første skal jeg ikke dvele på fortiden??.men heller starte og bygge opp en ny fremtid.  Så hva som har hendt, hvor jeg har vært og hva jeg har følt og opplevd i det gamle året skal ligge.  Det eneste jeg skal er å takke

fantastiske familie. Morten spesielt, men også søster, bror og svigerinne og svoger.  Dere har rett og slett vært fantastiske.  Med deres hjelp og støtte, skal det nye året bare bringe fremgang.   Det blir mye nytt, en lang kamp??.men det skal bli deilig å starte på ett nytt år fra bunn.  Alt som har vært det har vært?..og er klar til å starte fra skrætsj, bunn, gjørma osv.  Og med all den hjelp jeg nå har fått, skal kampen vinnes.

Må forresten også takke «stesøsknene», takk <3 og AAT, som ingen vet hvem er likevel??men som har bidratt på en flott måte, og fortsetter og hjelpe.

Jeg har lovet meg selv at 2015 skal bli et bra år. Vet det blir tøffe tak. Men jeg skal faktisk prøve å være tøffere selv om jeg sikkert kommer til å føle meg svak, trist, udugelig og «null» også. Men alt må til, for å komme videre.

Som sagt kommer jeg ikke til å skrive noe om de siste månedene. Etter hvert skal de med hjelp slettes fra minnet.  Det viktigste nå er fremtiden.

Jeg har bestemt at jeg etter hvert skal blogge videre, men fra nå blir min blogg bare for spesielt interesserte. Kommer ikke til å dele på face osv.  Har skjønt at jeg må gjøre det på denne måten for å beskytte mine kjære og meg selv.  For har også lært at ting slår tilbake på en selv.  Mulig jeg skriver uforståelig og at ting er lett og misforstå??.mulig noen VIL misforstå og faktisk mulig at folk trur jeg fantaserer. Ikke veit jeg. Men samme kan det værra. For å beskytte familie og meg selv?..blir ingenting delt til andre enn de som følger bloggen, og jeg skal bli flinkere til å beskytte meg selv og prøve og tenke over ting jeg skriver 5 ganger og ikke «bare» 3.

 

Skal også prøve å gjenoppta diktinga mi også, for det er noe som er bra for meg.

 

Så for deg som vil følge bloggen fremover, må du være interesert??skal ikke «prakke» på noen lenger.

 

Men uansett ønsker jeg alle en riktig god romjulstid og ett fantastisk nytt år.

 

Stor klem  fra Mette

 

 



29.12.2014 kl.20:17 // Meg // // 3 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

I dag skal jeg bruke dine krefter pappa <3

09.11.2014 // kl.05:19 // Familie // 1 kommentar

I dag skal jeg kjempe for å være en best mulig mamma, kjæreste, tante, søster og barn. Kjempe gjør jeg vel alltid, men i dag skal jeg kjempe for deg pappa. Dager som denne er ikke fine. Dagene er ikke optimale fra før, med min svarte tåkete hjerne.  Men i dag skal jeg virkelig prøve alt jeg har får å lette på det tåkete sløret. Selv om det er farsdag, selv om jeg fortsatt gråter over deg. Selv om jeg savner deg. Savnet sitter og gnager, for du er så levende i mine drømmer. Savnet gnager, for jeg vet du hadde visst råd. Savnet gnager, for du var uerstattelig. Savnet gnager, fordi det er farsdag.




Men med deg i tankene skal jeg bruke din styrke. Jeg SKAL finne den i dag. Jeg skal bruke din styrke til å feire Robin, på sin 19 års dag. Robin som du aldri har møtt, men som er blitt viktig for meg. En gutt jeg er blitt kjempegla i. Jeg skal bruke din kraft til å feire Morten på farsdagen. Og det gnager at du aldri fikk møtt han heller. Mannen jeg elsker. Mannen som er snillest, best og mest hjelpsom i verden. Jeg skal bruke dagen til å rope hurra for bruttern, som også har bursdag og farsdag i dag. Vet at han også sikkert sliter med bursdag og farsdag på samme dag. Jeg skal bruke dagen til å være den beste mor jeg kan, for Karoline. Slik at hun kan minnes sin egen far og samtidig feire Morten, Robin og Onkel. Og for Karoline er heldigvis Morten blitt en far. Det nærmeste en kan komme en far, uten å deler gener.

Rart egentlig,?.hvor mye Karoline ligner på Morten på mange måter?hehe. De er like dårlig til å lete, surrer litt begge to og er absolutt like sta. Jeg skal bruke dagen i dag til å være den sterke som kan være der for alle, hvis det trengs. Karoline, mamma. Søster, bror, mann.  I dag skal jeg med dine krefter være den sterke. Dine krefter skal gi meg styrke.   For meg er det den beste måten å hedre deg på. Savner og Elsker deg Pappa. Takk for du gir meg krefter i dag. Jeg skal prøve å gjøre det beste jeg kan ut av de.

 

 

 

 

Og her er den fineste versjonen av sangen til deg:



Med kjærlighet fra Mette 

09.11.2014 kl.05:19 // Familie // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Hvor er du?? Min ungdomsvenn og meg selv??

07.11.2014 // kl.07:54 // Inni mitt hode.. // 2 kommentarer

Hvor er du blitt av, og åssen går det?

 

(ps: noen kan nok ane hvem jeg mener, men det er for øvrig det samme. Det er for så vidt flere. Men jo, er ei spesiell. Men ikke heng dere opp i det.

 

I noen intense ungdomsår hadde jeg en venn. Bestevenn vil jeg kalle det. I årenes løp har jeg tenkt på henne 1000 ganger, har til og med truffet henne. Men fordi jeg er blitt den jeg er blitt, med min angst og min følelse av at jeg ikke er like bra, min store kropp med sine ting?.i både hode og sinn, så har jeg nesten ikke turt å hilse engang. Og har angret hver gang på hvorfor jeg ikke går bort og spør. Åssen går det? Hva driver du med? Har du fått barn? Hvor mange?   Ja, spurt om alt det vanlige.

 

Vi var ikke bestevenner i mange år, men kanskje i de årene som jeg har hatt det best. Sånn inni hue mitt. Er det derfor du sitter igjen så hardt i hjernebarken?? Er det fordi vi fant på mye rart?? Vet ikke??.og hun tenker sikkert ikke sånn. Hun har muligens ikke tenkt på meg og den tiden engang?? Rart egentlig åssen vi kan føle oss festet til noen personer, som delvis har flydd gjennom en liten brøkdel av livet. Men mulig det bare er meg og det inni hjernebarken min som tenker på sånne ting. Mulig det surre-tanke-hodet mitt?

En veeldig viktig sang fra "old times" :)


Men kommer heller aldri til og tørre å ta kontakt heller da. De ungdomsåra var de der man utad i hvert fall skulle gjøre alt for å fremstå som «perfekt». En var selvsagt ikke det, men det var viktig at hvert eneste hårstrå skulle ligge rett??og det var viktig å være «en av de». 

Nå er jeg lysår fra dette «idealet» en higet etter. Nå er jeg sårbar. Klarer ikke arbeidslivet??..og sliter.  Mens alle andre fra denne tiden fremstår som velykkende, vakre og akkurat de samme som de var. Mens med meg har det gått motsatt.  Jeg fungerer dårlig i felleskap, funger ikke i jobb, fungerer her inne og hjemme og fungerer i forhold til min datter. Bruker alle mine krefter og styrke på det. Sånn eller er følelsen av å være en «kvise på samfunnets rumpe», temmelig stor. Jobber jo med saken og vil bli bedre, føle meg bedre og se annerledes på meg selv. Men det vil ta tid. Tror ikke jeg våkner i morgen og føler meg som da jeg var 16, med en ytre selvtillit (Der folk tror jeg har selvtillit)??.der jeg tilsynelatende liker meg selv (noe jeg sikkert gjorde i perioder?) og der jeg var trygg og sikker.

Dette er samme årsak til jeg til tider trekker meg fra «nåtidens» personer også. Jeg prater, flåser og våser. Men blir sliten av å «anmelde» åssen andre oppfatter meg etterpå. For våse og flåse er lett. Og være ekte er ikke fullt så lett. Klarer det i perioder og i behandlingssituasjoner, og med familie. Men det er steder der jeg stort sett føler at jeg ikke blir dømt og/eller pratet om i ettertid.



 

Mange ganger tenker jeg på det jeg har gått glipp av, ved å bli som jeg er blitt. Ved å trekke meg unna alle gamle kjente. Og egentlig ikke ha en eneste barndomsvenn igjen. Eller er jeg blitt som jeg er blitt fordi jeg trakk meg unna??

Nå er det blitt sånn at møter jeg noen fra tenåringstiden (med veeeldig få unntak) gjemmer meg. Sniker meg bak en butikkhylle?..eller går en annen vei. For vil ikke at folk skal de den jeg er blitt. Både på innsiden og utsiden.  Jeg er ikke i nærheten av å være den samme. Mens alle andre som sagt virker tilsynelatende like både inni og utenpå.

 

Dette vil nok oppleves som sentimentalt av de fleste. Men det er egentlig ikke de heller. Har innfunnet meg med det, og unngår steder og hendelser der jeg har stor mulighet for å møte de som er som de var. Føler meg som en maur ved sånne møter, for de skjer jo??en kan ikke unngå alle. Da smiler jeg, prater og våser jeg. Fremstår sikkert som trygg. Men det er «klovnen» Mette bare. Ikke meg Mette.  For inni meg er jeg den lille mauren som vil fort vekk. Den som kan tenke i dager etterpå om hvordan de oppfattet meg, hvordan de vil snakke om meg eller hvordan de undrer seg over at jeg er blitt den jeg er.

 

Sannheten er vel at innvendig så er jeg ganske lik den jeg var. Selv om selvsagt ting som har hendt, min livserfaring på godt og vondt har vært med på å forme en eldre og litt annerledes tenkende Mette. En dypere Mette. Og en ofte mer trist Mette. Men disse tingene syns ikke. Jeg snakker som før, ler som før, er vennlig som før og smiler som før??..men skriftlig klarer jeg å uttrykke meg på en mer «ekte Mette» måte. Den Mette jeg tenker og ER.

 

Men det vanskeligste er utseende. Den tykke, kvisete og ekle Mette. Den som ikke følger noe av «det vanlige» lenger, men går i de klær jeg får på meg. Den som ikke bruker særlig sminke lenger, fordi det hjelper ikke på kroppen min. Den Mette som ikke liker den hun er blitt, eller åssen hun ser ut. Den Mette som hater speil, og ja?.rett og slett misliker seg selv.

 

Sikkert veldig feil å tenke at jeg kunne vært annerledes hvis bare. Hvis bare sånn og hvis bare det og hvis bare, HVIS BARE!!??.så hadde ting vært annerledes.  Men målet må jo være å skjønne at det ikke er noe hvis bare. Hvis bare, eksisterer egentlig ikke. Jeg er sånn jeg er blitt. Jeg ER fortsatt. Men jeg er vel ikke brøkdelen av den jeg drømte om eller hadde tenkt til å være. Men livet ville det ikke sånn jeg hadde tenkt. Men for fadern??jeg har verdens beste datter, «mann» og familie. Det er vel viktigere enn hvem jeg er eller trudde jeg skulle være?? Er det ikke??  Så får jeg fortsette og jobbe og kjempe med de tinga jeg har kjempet mot de to siste tiåra. Hvis jeg forsetter vil jeg muligens en dag hoppe frem fra butikkhyllene?.og slutte og unngå de steder jeg unngår nå.  Godta at Mette faktisk er Mette sånn hun er nå, være sånn passe fornøyd med det??.og kanskje en dag tørre og snakke med min gamle venninne igjen. Spørre om hvordan det går? Spørre om antall barn?? (muligens vil det være barnebarn innen den tid) Og kanskje jeg til og med være litt stolt av den jeg er også??

 

Skal virkelig jobbe mot den dagen. Jobbe med å akseptere. Slutte å tenke på hva alle andre tenker. Rett og slett bare være. Bare være den jeg er. Mette. Annerledes på mange måter, men uansett METTE.

Og takk til bloggen min. Her tør jeg, her ER jeg og her får jeg ut tanker. Akkurat som jeg gjør alle steder der jeg slipper fysisk «face to face» kontakt. Med det skrevne ord er jeg i hvert fall tøff. Der har jeg selvtillit og der får jeg uttrykt meg. Positivt og negativt. Med skepsis og argumentering. Med vantro og glede. Og ja, med en viss selvtillit.  Folk sier mye negativt om det og gjemme seg bak en dataskjerm.  Men det kan være bra også! En kan delta. En kan våge å være den en egentlig er. Og en kan som jeg har sagt tidligere bruke bloggen, som hjernens septiktank. Rett og slett til å fylle litt dritt i.  Men også vise glede, tristhet og sårbarhet.

 

Og vent?..en dag, plutselig en dag i fremtiden vil jeg frem fra butikkhyllene. Ikke være en maur, men ett menneske.  EN VELDIG VAKKER DAG, VIL JEG SPRE MINE VINGER IGJEN.

 

 

 




07.11.2014 kl.07:54 // Inni mitt hode.. // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Facebook = Syteboka ???

24.10.2014 // kl.11:35 // Meninger og Saker // 1 kommentar

 

 

Facebook = Syteboka ???

 




 

Ja, er klar over det. Har sytt og beklaget meg litt på profilen min jeg også.  Innimellom må bare ting ut. Vanligvis bruker jeg da bloggen min, sånn at folk kan velge om de vil lese eller ei.  Men nå er det i hvert fall slutt på facebook-syting  fra min side.

 

Satt akkurat og tenkte over det. Folk som er alvorlig kronisk syke, har kreft eller andre store lidelser syter sjelden. De skriver innimellom om hva de har gjort, behandling osv??..men er alltid positive, og syter ikke (Du som fikk meg til å tenke Inger?..du veit hvem du er når du kommer lenger ned. Har flere Inger venner)

Mens vanlige folk syter om det meste. Alt fra været, nav, litt snørr og harking osv.  De syter åpenlyst om familie og tilsynelatende venner. (Er man i det hele tatt venner da?) De fremstår som stakkarslige og vil gjerne ha trøstende ord.

Helt greit når familiemedlemmer går bort, blir alvorlige syke eller skadet. Da syter man jo ikke på egne veier, men forteller om en tragisk hendelse. Det er veldig kjekt å vite, sånn at en ikke driter seg ut når en møter vedkommende og faren plutselig døde her om dagen. (Kondolerer så mye Elisabeth <3 )

 

Sang til dere som nylig har mistet noen nære og kjære <3




Hva er grunnen til at såååå mange syter i 90 % av innlegga sine, når det egentlig har det sånn passe ok. Mens de som virkelig er syke og skadet i 99% av tilfellene er utelukkende positive.  Vil ikke nevne navn på de som virkelig burde ha sytet. Men kan jo nevne du som bor i samme gate som mamma, og noen år yngre enn meg. Du kan med god samvittighet syte litt. Men du er like blid og positiv. Faktisk så tenker du også på alle andre oppi ditt eget, og oppmuntrer og er ikke-sytende <3 . Det samme med deg som var på min nærbutikk da jeg var mindre. Verdens koseligste bikuben ansatt. Du også har grunn til å syte. Syte på sykehus, syte på hvordan ting er blitt, alle operasjoner som skyldes feilbehandling og sikkert  myye smerte. Men nei, du syter heller ikke. Bare blid og positiv.

 

Og ja, det er ok å skrive at en er lei drittvær etter sååå mye av det. Det er vi vel alle. Det er lov å være bekymret for syke barn. Og det er lov å syte bittelitt innimellom.  Men noen er faktisk bare sytere (ganske mange), og en blir jo helt deppers av å lese. Ja, nå har jeg maaaaange facebookvenner, pga. at jeg spiller spill der jeg har lagt til ekstra venner og har drevet med så mye forskjellig opp i mellom åra at det er mange bekjente der ute. Så mulig det bare er meg som opplever det sånn?

Men oppfordrer uansett alle til å syte litt mindre. Bare bittelitt liksom.  Og dere som virkelig har en grunn til å syte, dere må se livet på en annen måte. For dere er jo bare fantastiske. Og det er mange fler enn de to jeg nevnte + Rye jeg mener da. (Internt) Det finns så mange som har grunn til å syte. Noen gjør det, sånn moderat?.og det er helt ok. Dere har jo grunn til det.

Men pliiis, la facebook bli litt mer blidboka J  Vær litt mer positive, kom med noe som er litt positivt innimellom. Ett fint bilde, en fin sang, en du er glad i, hvor stolt du er av den eller den osv.  Det hadde gjort facebook mye hyggeligere.

Jeg skal i hvert fall prøve å ikke syte????skal du ???

 

Dette ble ett syteblogginnlegg om sytere. Og skryt av de-som-gjerne-bør-syte-men-som-ikke-syter <3 Og sånn midt imellom til de som syter litt når det er på sin plass, men ikke for mye.

 

 

Det var det. Hilsen Mette-mellom-syter, som skal tenke på at jeg faktisk er heldig tross alt. Og skal bestrebe meg på mindre syt.

 

Ja....en ting til. Alle har en drittdag innimellom. Det er helt ok. Men ikke baaaaaare syt ;) Litt positiv også <3<3




24.10.2014 kl.11:35 // Meninger og Saker // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

En historie...... (Sorry...rotete skrevet)

14.10.2014 // kl.01:47 // Inni mitt hode.. // Ingen kommentarer

Først en liten historie. Den er dessverre ikke best skrevet, men jeg har prøvd. Jeg har også prøvd å beskrive følelsene i historien. Men det var vanskelig. Tøft og vanskelig. Skulle ønske følelser også kunne festa seg blant bokstaver, men det er umulig. Men jeg forsøkt;

«Stillheten er den hun husker. Brå stillhet. Hun var ikke alene, aldri alene. Men alene likevel. Helt alene der i stillheten blant alle de andre.

Hvor gammel hun var, husker hun derimot ikke. Tror kanskje 6 eller 7. Det er fordi hun husker det hun var kledd i. Så den alderen kan stemme. Men det hun husker best er stillheten, følelsen av å være alene. Der blant alle de andre.

Frykten og redselen er det som gjør at minnet er bevart. Frykten som kom, og som var som enn skarp, tung stein i magen. En gnagende sten. Den frykten som plutselig kom. Den skapte stillheten, og ensomheten. Der blant alle de andre.

Hva var hun redd for? Hun var redd for alt. Livet, døden, verden, universet. Mest av alt var hun redd for tankene. Redd for å tenke. For da kom frykten. Den forferdelige frykten. Da tynget og vokste steinen i magen. Frykten, redd, skamfull?? Frykten som skapte stillheten. Frykten som skapte ensomheten, der blant alle de andre.

Hun visste på en måte at det ikke skulle være sånn. Men hun visste ikke hvordan det skulle være. Hun hadde ikke ett snev av grunnlag til å vite. Alt hun visste var de skarpe tunge steinene i magen. De vokste. De ble flere. Og de var vonde. Og stillheten og ensomheten som kom med tankene. Der ute på ski, en vinterdag sammen alle de andre.

Hun fortalte aldri noe eller noen om dette. For hva skulle hun fortelle?? Hun visste ikke selv. Det eneste hun visste var at hun var redd, at hun var annerledes. Og at frykten innimellom overmannet henne. Men hun eide ikke ordene som kunne forklare. I år hadde hun ikke ordene, i år var det hennes hemmelighet. I år da det ble mer å frykte, steiner som vokste, gnagde mer i magen. Gjorde vondt. Veldig vondt. Hun fryktet mest frykten, den som kom brått. Alene, i stillheten, sammen alle de andre»

 

Ja, som dere sikkert skjønner er denne jenta meg. Ikke alltid, men i perioder. Jeg kunne sitte på en huske på skolen, alene, sammen med andre. Og brått kom frykten, redselen og steinene tilbake. Brått, vondt og jævlig.  Stillhet, nei. Men stillhet og ensomhet for meg. I sekunder eller minutter. Stillhet, frykt, gnagende steiner. Stillhet og tanker som frøs til is inne i mitt hode. Frykt. Redsel.     Men det syntes ikke, ikke utenpå. Det var bare der, inne i mitt hodet.

       

Jeg vokste opp i ett trygt hjem. Ett kjærlig hjem. Men en stor, tett og knyttet storfamilie rundt.  Jeg har aldri opplevd vonde ting. Så hvorfor? Det vet jeg fortsatt ikke. Mulig det er en senskade at jeg er for tidlig født? Arv? Utenom det finns det ikke en god grunn.   Og fortsatt er disse tankene fra barndommen nytt. Jeg har alltid visst og husket de, men jeg har helt frem til nå gjemt de vekk. Mulig skyldes alt ADHD?? Noe som ikke akkurat var på «tapetet» for jenter da jeg var liten. Først nå, de siste åra at min type jente ADHD har kommet frem i lyset.

Og hvorfor fortalte jeg ikke mer???? Skulle jo nå ønske at jeg gjorde, men en kan IKKE gå 30 år tilbake i tid. For da visste jeg ikke hva jeg skulle fortelle. Jeg hadde verken grunnlag eller lærdom til å fortelle noe som helst.   Jeg skjønte jo inn i mitt hodet at det var annerledes, rart og mye vondt innvendig. Det skjønte jeg jo fort, når jeg sammenlignet meg med søsken og venner. Jeg skjulte det, Var god på å skjule det. Jeg var alltid blid og fornøyd utad. Alltid. Jeg skjulte det i år.. Men de visste. Jeg vet de visste sånn innerst inne, og er litt bitter for det nå. Men de ville nok bare ikke se.   

Jeg var normal utenpå, jeg smilte, jeg lo, jeg følte glede, jeg hadde det trygt, jeg hadde det bra. Jeg pratet jo som en foss, jeg drev idrett og for alle var jeg helt normal.   Men det var INNE I MITT HODET, alle mine hemmeligheter lå.  Men alle disse (som for meg var grusomme) redsler, de bygde jeg bare videre på. Under min tøffhet, under mine smil, under min babling?..og under min litt utagerende tenåringstid. Etter hvert overkompenserte jeg på en måte for dette. Jeg gjorde alt for å slippe tankene, redselen og steinene i magen. Jeg kunne prate hull i hodet på folk, jeg slukte bøker, jeg leste?.leste masse. Ofte flere bøker om dagen. Det holdt tankene borte. Etter som tiden gikk, kompanserte jeg ofte med sinne, rot, uorden og være den vanskelige. Den som alltid skulle gå sine egne veier, eller ha sine egne sterke meninger. Den sinte, umulige.

Men hvorfor?? Ja, hadde jeg visst. Det finns ikke en grunn i verden som skulle tilsi at jeg hadde det sånn. Hvorfor skulle jeg ha den frykten, den jeg nå kaller angsten. Hvorfor, allerede som 6 åring skulle jeg ha det sånn?? Hvorfor jeg allerede da startet med det vonde steinene i magen, de jeg egentlig ikke klarer å beskrive følelsen av. Det stenene som bygde fundamentet til «den kinesiske mur» inne i meg. De steinene jeg fortsatt sliter med. Og fortsatt dukker det nye steiner opp. Depresjon, det og ikke klare, mestre, ikke fungere i jobb, skam, usikkerhet, utrygghet, mindreverdig , spiseforstyrrelsen som jeg først nå har turd å ta tak i. (Godt gjemt i over 20 år)???Så håpet er å rive muren ned sten for sten. Men det vil ta tid. Det har tatt tid å prøve, prøve og prøve. 30 år eller no. Så håper jeg kan klare å rive steinene på halve tiden i hvert fall.  Kanskje jeg fungerer når jeg er 45?50???  Men har innsett att en og en sten innsmurt med sement må klores opp med neglene. Det gjør vondt og det tar tid.

Jeg fikk større problemer da jeg var mellom 18 og 20, da gikk det ikke å skjule lenger. Barndommen og ungdomstiden skjulte jeg fortsatt, men etter ett par panikkanfall hjemme, på bussen, på teater osv. så måtte det frem at jeg hadde ett/flere problem. De hadde jo egentlig alltid vær der. Men for alle andre, kom problemene frem i lyset først da. Så først som 19åring oppsøkte jeg/vi hjelp.

Eskalerte ytterligere da jeg ble mor (men gikk forholdsvis bra), da mitt barns far døde 32 år gammel, (gikk dårligere) og da min «beste og sterkeste støtte» pappa døde kun 59 år.( Raste det) Han var min klippe, min sterke neve, min trygge havn.

Jeg hadde verken kunnskap eller evne til å fortelle da jeg var barn. Hadde ikke ordene. Hvilket barn på 6 og 7 år har det?? For det andre så følte jeg etter hvert en slags skam inni meg, med etter hvert så mener jeg med tiden. Da jeg skjønte at jeg var annerledes i tanker, frykt, angst og redsel.  Så jeg satt mer krefter inn på å skjule. Alltid skjule. Alltid. Jeg gjemte meg bak bablingen min, lesingen (Slukte bøker), og etter hvert sinne, trassighet og trening. Sinne og trassighet kun hjemme da. Utad skulle alt være perfekt. PERFEKT. Senere ble det å være perfekt ett problem i tillegg. Spydde for å bli tynnere, hvert hårstrå skulle være på plass, ansiktet var stort sett konstant sparklet. Så det bygde seg på.

Men!! Dette var IKKE barndommen min. Det var en DEL av den, periodevis og i større og mindre grad. Husk det: Det er alltid en DEL, men senere, mye senere ble mange deler nesten hele meg. Noen dager er det hele meg.

Og mange ting vet jeg fortsatt ikke. Var eller er jeg den eneste i hele verden som hadde den jævlige redselen, frykten og angsten så tidlig?? Er det flere??  Siden jeg nå først etter 30 år har klart å sette ord på dette, så vet jeg ikke??

 

Tenk hvis de skarpe, jævlige steinene jeg la til rette. De stenene som senere ble en gedigen mur av steiner, hadde stoppet tidligere. Lettere å fjerne noen steiner, enn å fjerne en gedigen mur. Som i tillegg har fått lag med sement innimellom, slik at det må trykkluftbor til for å fjerne.  Men som en bare har negler til å kjempe mot.




14.10.2014 kl.01:47 // Inni mitt hode.. // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

Min Store Stolthet <3

07.10.2014 // kl.01:09 // Familie // 2 kommentarer

Min Store Stolthet <3

 

Alle som har barn, bobler sikkert over av stolthet slik som meg. Men ofte er jeg ikke flink nok til å si ifra. Jeg sier hvor glad jeg er i henne. Hvor mye hun betyr. Hvor flink hun er?..og selvsagt noen ganger hvor «tenåringhormonell» hun er.

 

Men nå, når jeg satt her og skulle til å gå i seng kom jeg til å tenke på virkelig hvor heldig jeg er.

Jeg har en datter som er takknemlig, og alltid viser glede og takker for det hun får. Hun ønsker seg ting, men forventer seg ikke ting.  Hun liker å hjelpe til. Kanskje ikke fullt så mye her hjemme som hos andre familiemedlemmer, men hun gjør ting her også uten at jeg trenger å be om det. (JA, selv om jeg noen ganger må mase litt) Hos andre hjelper hun veldig gjerne til, og selv om hun blir tilbudt penger??.er det ofte hun sier at hun ikke vil ha betalt.

Hun setter pris på hele sin familie. Både mine og dine og halv og ste. Hun er rettferdig.

Hun har faste rutiner som er så inngrodde at en ikke trenger å mase (Jo litt da)

Hun kan være ett rotehue, men det har hun arva av meg. Men sier jeg ifra, rydder hun alltid opp etter seg.

Hun liker faktisk å gå på skolen, og er de to siste årene faktisk blitt mer og mer flittig, uten at jeg har masa om det. Noe en nå ser resultater av??siden hun er selvstendig med lekser osv??samtidig som resultatene er bra.

Hun er aktiv. Spiller fotball, er med i revy og synger og spiller gitar på hjemmebasis.  Hun kan være litt TV- slave?.men det er lite, siden hun alltid har «jern i ilden».  Og noe av det viktigste for ett mammahjerte er at hun er høflig utad.  Det er i alle fall det jeg får høre, så håper det er sant.

 

 

Ja, alle foreldre kjenner seg sikkert stort sett igjen. Man elsker sitt/sine barn av hele sitt hjerte. Og man er stort sett stolt. Men jeg er så takknemlig at jeg har klart å være med på å skape ett sånt menneske. En så trygg, flott, selvstendig og takknemlig jente.  Her spiller selvsagt både far og morssiden og de holdninger hun er vokst opp med en stor rolle. Det er ikke bare meg, men VI som har ei flott jente.  Og noe av det som rører meg mest er hvor høyt hun setter Jenny og Tobias. Husker jeg var redd for at hun skulle bli sjalu da de var på vei, siden hun alltid har vært minst. Men ikke ett snev har det vært. Bare stor kjærlighet. Akkurat som den kjærligheten hun har til resten av sin familie.   Hun har opplevd tragiske ting, som da hennes elskede far døde da hun var tre. Og bare ett par år etter faller hennes fantastiske bestefar bort så altfor ung.  Mulig disse tingene har vært med på å forme henne, og har vært med på hennes store evne til kjærlighet og takknemlighet for det man faktisk har.  Hun rakk i alle fall å lære gode holdninger av sin far og bestefar før de falt fra. Hun vet nok ikke det selv, men jeg ser ting som skinner gjennom. 






Og hun har også fantastiske Morten som hun nå ser på som pappa. De to kan være like som to dråper vann. Like snille, like sta og like tullete og rørete??.så Morten har også vært med på å forme frøkna til å bli det hun har blitt. Ikke mins ved å være en støttende part ved min side.  Og selv om Karoline og Morten ikke deler spesielt mye følelser, unntatt sin småkranglig og stahet. Så vet jeg at de betyr veldig mye for hverandre.  Det er nok ikke fysisk eller psykisk mulig og elske ett stebarn som sine biologiske. Akkurat som det nok ikke er mulig å elske en stefar som sin biologiske far??for blod er og kommer alltid til å være tykkere enn vann. Men trur de er så nære de kommer.

 



Dette ble mye skryt av min datter??.men det boblet over og da måtte jeg få det ut. Og JA, hun er ett barn/en ungdom som alle andre. Hun er ikke perfekt. Vi kan krangle så busta fyker. Vi kan være sinte og uenige. Vi kan bli lei oss. Og hun kan bli fryktelig flau over morra si,,,hihi. Men kjærligheten står sterkest.  Og spesielt takk til min Morten, min søster, min bror og min mamma og selvsagt svoger og svigerinne for at dere har vært med, stilt opp og vært med på å forme min datter til den hun er.  Dere er også helt fantastiske, og er alltid like rundt hjørnet dersom det er noe. Og selvsagt takk til resten av min og hennes familie for at dere har vært med på det samme.  Og hysj?.ikke fortell om dette innlegget. Det er sikkert kleint og flaut at mamma skriver sånn.  Men bare fordi jeg elsker deg sola mi. Du er mitt solskinn uansett åssen været måtte være. Enten det er været inni meg, eller været ute. Du skinner alltid. 

 

 

Mamma/Mette

 

 

 

 



07.10.2014 kl.01:09 // Familie // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

PÅ VENT

07.08.2014 // kl.08:00 // Seriøse Dikt // 2 kommentarer

 




PÅ VENT

Mette Ellingsen

 

Livet er en holdeplass.

På et øde sted.

Venter, venter, venter.

Venter på at noe skal skje

Venter konstant,

på at en livet fant.

 

 

Livet skulle vært ett tivoli.

Der solen alltid skinner.

Skjer, skjer, skjer.

En blir en vinner.

Det skulle hendt.

Aldri på vent.

 

 

 




 

Dette er den følelsen jeg har etter 6 år på Aap, og 7 til på andre tiltak. Ikke noe avklaring. Man venter. Venter. Venter. Og utsetter og utsetter og utsetter. Hvorfor skulle jeg bli "frisk" etter 13 år på vent..sånn plutselig????

Drømmer selv. NAV drømmer.

Men ingen kan si at jeg ikke prøver. IKKE har prøvd!! Har prøvd arbeid ulike steder, ulike stillinger, ulike prosenter i 13 år nå. 13 år med livet på vent.

13 år uten stabilitet.

13 år i usikkerhet.

13 år.

Og Nav sier; Dette går bra, du er jo så blid. Snart vettu. Snart får vi deg inn i ett arbeid som passer"

Ja. etter 13 år og samme hue og samme kropp.

De leker med meg.

Eller kommer noen med en tryllestav og slår meg i hodet. Og hokus pokus, så er jeg "frisk". Kan jo drømme. Men vi lever dessverre ikke av drømmer. Vi kan prøve å følge de. Men noen ganger går det ikke. Min drøm er blitt ett mareritt. For livet står på vent!



 

 

#vent #venter #livet #nav #jobb #holdeplass #drømmer #virkelighet #mareritt  #fremtid #usikker

07.08.2014 kl.08:00 // Seriøse Dikt // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Penger er ett nødvendig onde og slit.

06.08.2014 // kl.21:39 // Inni mitt hode.. // Ingen kommentarer

ÅÅÅ?..jeg hater faktisk #penger. Haaaater. (Nå da, hadde sikkert likt de hvis jeg hadde hatt noen)  Det er så inni granskauen plundrete.  Jo, jeg har mat og jeg har tak over hue. Men det er det liksom. Kanskje er det min feil at det er såå trangt, men det ER IKKE min feil at jeg ikke klarer å jobbe.  Jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at jeg klarte det, for en normal #inntekt hadde vært over dobbelt så mye som nå. Ja, er heldig som har #NAV?. Og mener det!! For uten de hadde vi ikke hatt den maten, eller det taket over hue.  Men noen ganger føles det så urettferdig. Vet at mange har det verre enn meg, men det hjelper liksom ikke i mitt hue akkurat nå. For noen har det så innmari lett også. Ja, dust å værra selvmedlidende, men noen ganger ønsker en at det var en selv som ble født med de gullhåra i stumpen.




Men det positive er jo at man lærer seg å kjempe. Lærer seg pengers verdi. Lærer seg det virkelige liv. Vet at ting en gang blir bedre. Kan lære sine barn at penger faktisk ikke henger på trær. Lærer seg å holde sammen. For noen ting er faktisk viktigere enn penger.  Det å ha friske, sunne barn. Det å være frisk. Det å ha venner. Det å ha familie. Og det å kunne blogge ut det som plager en. (Veit jeg er litt for åpen?..ikke alle liker det. Men skriver om LIVET. LIVET sånn det er, på godt og vondt. Jeg sprer rundt meg med møkk og drit, men også fine ting?.så sånn er det bare. SÅNN ER LIVET og sånn er det inni hue mitt)

 





     Skulle ønske at alle hadde rett på å ligge over det som er regna som «minste hva man kan klare seg for» i alle fall. Men det har man ikke. Jo, kan sikkert søke sosialhjelp i hytt og gevær, men sorry?..det klarer jeg ikke. Derfor går det alltid på stumpane og helst litt under der.   Det viktigste er selvsagt at barna har det de trenger, og det går på ett vis. Men det er ikke morsomt å selv alltid måtte arve klær av mamma og søster. Det er ikke moro å ligge våken og regne og telle i hue. Det er ikke moro å komme til kort.

Ja, jeg separerte meg. Jeg flyttet. Jeg tok ett valg som gjorde det verre for meg selv økonomisk. Men for meg var det ett riktig valg å ta. Og for meg hadde det som andre sett på som «lite» penger, vært myye.

Hadde jeg fått/eller mulighet til #banklån på 50 000 her og nå, hadde jeg vært berga ut året, og sikkert halve neste år også. Det er liksom ikke såå mye som skal til. Men bankene liker IKKE AAP, enslige mødre og de som sitter uten noen form for sikkerhet. Kunne jo sjekka #bankenherhime, dvs #Andebusparebank Vi holder jo til i samme bygg, men tør ikke?..for vet jo at også de er en bank som krever #sikkerhet og trygge omgivelser. Og flaut å gå i banken der du ser de som jobber der vær dag og brette ut. ÅÅÅ, jeg er teit. Skrive kan jeg. Men det er jo såå mye lettere en face to face.

 Det er bare det å alltid ligge litt på etterskudd som er skit.  Så hvis noen mot formodning har noe jeg kan reklamere for på bloggen??.så ta kontakt.  Hvis noen sitter og ikke vet hva de skal med 50 000 til overs, så er jeg her. HER. HEEEER. Det siste er tull da, for man tigger ikke etter penger. Jeg vil ha ett #banklån . Og da mener jeg bank. Ikke alle de dyre, høyrenta, svar på dagen greine som dukker opp overalt. Der betaler en jo trippelt tilbake. Og da sitter man i hvert fall i søla. Men finns det en #bank der ute som vil gi meg ett lån??.så er jeg HER. Og det med reklamen er seriøst.  Men jeg reklamerer bare for det jeg kan gå og for selv da?.ikke nettcasino, pornosider, telefonterror-annonser el.  Da får jeg heller alltid værra ett skritt etter på økonomien.

 

Sånn, nok syyyt. Og sorry til dere som syns jeg er teit som blogger om «private» ting. Men akkurat nå er det dette som er innimitthodet, og da må jeg tømme #septiktanken ett eller annet sted.

MVH

 

Mette K Ellingsen/innimitthodet/Meg/mee




06.08.2014 kl.21:39 // Inni mitt hode.. // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

Sånn, her kommer historien.

26.07.2014 // kl.18:56 // Inni mitt hode.. // 3 kommentarer

 

Til dere som har mistillit til meg, ikke liker meg, eller trur de vet bedre........drit i å les. Dere får sikkert bare mer å mislike meg for.




Hei.

Nå har jeg lenge sagt at hele «den sanne» historie skal ut og frem. Dere kan nok lure på hvorfor jeg blogger om det, men det er fordi jeg ikke klarer å snakke om alt. Og at jeg rett og slett gir beng i om 5 eller 200 får vite. Mette er og kommer til å være Mette uansett. Jeg kommer fortsatt til å smile og være blid utad?..det sitter i barneoppdragelsen. Min datter er den jeg fortsatt setter høyest i livet og deretter min fantastiske familie og «stesøsken» og «stefamilie» ;)  Alle der vet jeg kjenner meg godt nok til å forstå, og ikke minst IKKE sette spørsmålstegn ved «min historie». Jeg vet også at de alltid kommer til å være der og støtte uansett. Spesielt Morten. Tusen takk for at du har vært der, tørket tårer, støttet og hjulpet??tross valg jeg har tatt. Du er min klippe. Jeg vet at noen har vanskelig for å tro på meg,( Ingen av dere ovenfor, men andre) og har mistanke om baksnakking og skit., derfor er det like greit å fortelle. Så får dere mer og snakke om, og sikkert mer moro og latter.

1.    Jeg vil Ikke ha dignoser og bokstaver, og har ikke lagt opp til en av de selv. Har bare blitt henvist videre og videre.

2.  Dette er IKKE unnskyldning for min oppførsel, heller en forklaring.

3.  Jeg vil IKKE ha medlidenhet eller sympati. Dette er en forklaring på hva, hvorfor og hvem. Mette ER METTE. Og det kommer jeg alltid til å være.

4.  Dere som tror at jeg er tett nok i pappen til å finne på dette, får bare tro det. Ellers kan jeg sikkert skaffe kopi av epikriser og hva alt sånn nå heter.

5.  De vennene jeg har mistet vil jeg IKKE ha tilbake. De av alle trudde jeg virkelig forsto, og visste litt om hvordan min psyke var, selv om de ikke har fått vite alt. Der tok jeg feil.

6.  Og hvis noen har noe de lurer på, tviler på, har spørsmål om etc. spør gjerne her på blogg eller på face. Telefoner vil jeg bare ha av mine nærmeste, rett og slett for jeg ikke klarer å snakke om det.

7.  Og sånn for dere som trur uføretrygd er målet mitt. FEIL. Jeg VIL fortsatt jobbe det jeg kan klare. Det er nok ikke 100% noe jeg har innsett en stund, men hvis det finnes en jobb som passer meg, og noen som vil ansette meg??.så; « HER ER JEG!!!!!!»

 

 

ADHD opplegget har jeg jo fortalt om. Har en følelse at det finns bedrevitere der ute som IKKE egentlig trur på den diagnosen. For er jo ikke hyper, sånn som de fleste gutter og også mange jenter med denne diagnosen. Til dere må jeg bare si: Sett dere litt mer inn i ADHD og det kvinnelige kjønn, så skjønner dere. Det finns mye litteratur om dette på nettet. I mitt tilfelle er det hodet som er hyper. Tankekjøret. Tanker. Stemmen. Volumet på stemmen med mer. Men først og fremst hodet, alt det som surrer og aldri stopper inni hodet som er verst. Har tatt mange somatiske tester, vært hos mange fagfolk og flere psykiatere en jeg kan huske det siste halvåret. Så hvis noen tviler og tror jeg juger som jeg har følelsen av, så pliis bli med meg neste gang jeg skal på sykehuset el.

Så var det skammen?..det jeg ikke har turt å fortelle om. Det er spiseproblemet mitt. Sorry til alle, men det hadde vært lettere å si at en har anorexia og være tynn?..enn og overspise, feilspise?.spy fordi en spiser for mye og være feit er for meg skam. Jeg prøver og prøver, og har prøvd i mange år??men det ender i 20 kg ned, 25 kg opp og mer skam. Men takket være flere tester, senter for sykelig overvekt mm, ble jeg videresendt til poliklinikk for spiseforstyrrelser. Det ble mange bitre tårer i denne tiden. Jeg ville jo inn på senter for overvekt pga. at pappa døde tidlig av infarkt og arvelig høyt blodtrykk??isteden er jeg fra høsten «fast kunde på spiseforstyrrelser.

 



Så var det sjokket: Fikk tidlig beskjed om at jeg lå på grensen til bipolar.( under ADHD testingen), fikk faktisk også diagnose, men dreit i den siden jeg fikk inntrykk av at jeg bare sånn så vidt lå innafor.  Og selv om noen sikkert tror det, så samler jeg IKKE på diagnoser. De får meg faktisk til å bli mer deprimert.  Det har aldri vært i mine tanker før. Men etter x antall somatiske tester og psykiater besøk er dette nå blitt hovedtema. Jeg ligger ikke øverst på skalaen, men ligger ikke under skalaen heller. Dvs. at jeg ikke er helt på topp når det gjelder mani, heller hypomani som det heter. Sjelden eller aldri nede på alvorlig melankoni, men moderat melankoni. Så det neste nå er stemnings-stabiliserende medisin. Dette kom som ett sjokk på meg?.for jeg trudde dette året med tester og leger og hele pakka, skulle gi flere løsninger. Ikke flere spørsmål.

 

Men noen svar har jeg fått. Det ene er hvorfor??? Mye tyder på at lav fødselsvekt og for tidlig fødsel kan være en stor del av hvorfor. Sjansen for å utvikle psykiske/somatiske/mentale lidelser øker betraktelig med lav fødselsvekt. Dette er nok sikkert ikke hele grunnen, men en sammensatt årsak.

 

Sånn. Det var alt. Noen mener sikkert jeg er pottetett som blogger om dette. Men ja, da er jeg vel pottetett da.

 

Mette

 




26.07.2014 kl.18:56 // Inni mitt hode.. // // 3 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Magi eller Mageskau?? Endelig ett fjåsedikt.

03.07.2014 // kl.12:35 // Tullete Dikt // 4 kommentarer

ÅÅ, lenge siden sist jeg fikk til ett realt dustedikt. Men her kommer det ett + ett lite dikt til hu som sikkert sitter og syns at morra er litt over gjennomsnitt barnslig.....hehe




Magi eller mageskau??

 

Vi har alltid forsvinninger rare.

Ruller på do, og sokker kan fare.

Plutselig er dorullen tom for rull,

alt igjen er et tomt papphull.

Sokker mangler vi to eller en,

men vi har jo begge to stykker ben.

Er det magi eller tyveri tro?

Mest sannsynlig er tyvene oss to.

Men ingen mener de mister sokker,

så hvor forsvinner de for pokker??

Doruller blir tomme dag og natt,

er det i søvne på dassen vi satt?

Kanskje vi tissa og bæsja og prompa,

om natten brukte vi rullen i rumpa?

Tok vi også feil i nattens mørke?

Og brukte en sokk for bedre tørke??

Hvem vet om det er magi eller tarm,

Som skaper forundring og tidvis larm;

«Hjeeelp!, jeg har ikke tørk til baken»,

eller «Neei, i dag må tærna gå naken»

Over dette jeg stadig klager,

men vi skaffer jo jobber til de som lager!

Ingen dorull-fabrikk blir lagt ned?.

og sokkeprodusenter kan leve i fred.

Så samma hvor sokk og rull forsvinner,

så skaper vi arbeid til menn og kvinner!!



 

 

 

 

Veit du syns jeg er barnslig




Sorry Karoline for barnslige rim.

Men morra di syns det er bedre enn prim.

Ler og dikter og finner på tull,

Men du er uansett mitt store gull.

Så om jeg driter meg ut littebitt

Er det deilig og skrive om tullet mitt.

Le av meg sjæl er god medisin.

Nå skal jeg spise en god nektarin.

 

Elsker deg høyere enn himmelen og rundt jorda 40 ganger, og opp og ned til månen i det uendelige <3<3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#dorull #sokker #mageskau #magi #rumpe #tull #fjås #lambi #innimitthodet #dikt #promp

03.07.2014 kl.12:35 // Tullete Dikt // // 4 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Toppen i toppen. Eller ikke helt bunn på grunn i allfall.

02.07.2014 // kl.15:31 // Inni mitt hode.. // 2 kommentarer

Litt bedre i toppen, men så mye rart. Erre mulig.



 

Etter å ha brukt vår og sommer på utallige somatiske (veit ikke hva det er, med sikkert psykotester av hue), og andre tester. Nå begynner fader meg diagnose-skjemaene å fylles opp. Visste ikke at det var mulig å finne så mye rart inni ett topplokk, tanker, følelser og sikkert også handlinger.

Orker ikke å beskrive alle greine mine nå, noe er ikke helt kartlagt??og noe er litt tøft å innse: Men det er det vanlige mm. SÅ hvis noen gang noen spør hva som feiler meg, tar det en halvtime og ramse opp. (Hvis jeg husker alt da) Og ja, en halvtime er overdriv. Men erre muulig?? Kunne de ikke bare kalt alt sammen klin kokos bananas eller no?hehe. Ja, litt galgenhumor må man ha??i hvert fall nå når ting går oppover inni topplokket. Mye rundt det topplokket også, som ikke alltid er helt på topp. Så får ha litt humor der og. Uten galgenhumor hadde en jo blitt gaaal.  Men har drevet med noe positivt i det siste da. Samler på kronestykker i en tom nugatti-boks, sånn at det kanskje blir bittelitt ferie. Hittil er jeg oppe i 27 kr. Det lover godt :0) Og pantepenger skal også oppi der, så etter å ha panta siste mnd. Flasker?.er jeg muligens oppe i 52 kr eller no. Er jeg heldig holder det til to softis :0) Men får prøve å holde av noen kroner av den formuen jeg mottar hver mnd. Formuen ligger langt under det som blir regnet som livsopphold??..men sparekniven får bli enda skarpere. 

Men mitt valg. Istedenfor at jeg fortsatt kunne bodd sammen mannen i mitt liv, tok jeg ett valg som lar oss begge leve under minimum. Men jeg tenker at tross alt, og alt en går glipp av, av ting som koster penger saker?..så lærer man seg andre ting. Prate, snakke, diskutere, bli enige, fikse, mekke, ordne og ikke mins komme nærmere hverandre psykisk. (Da tenker jeg IKKE på alle feilkoblingene i mitt hue, men mer emosjonelt.) Man ser også at fra mai/ juni neste år??.når jeg har fått feilretta litt av feila og kommer meg litt ovenpå, så vil økonomien også komme.  Føler jeg har dårlig samvittighet som tok mitt ego flyttevalg. Men samtidig tror jeg helt oppriktig at det vil være med på å gjøre fremtiden bedre.   Og til dere som tror man har økonomisk gevinst på seprasjon så hopp i havet. Når man ikke har felles barn, kommer det akkurat det samme inn på kontoen, utgiftene dobles, og live blir litt kjipt innimellom. Men kjipt gjør enn sterkere i lengden. Ikke akkurat sterkere i nuet?.men i lengden. Så selv om samvittigheten tærer, er valget mitt rett. Og så lenge Min datter og jeg har mat og tak over hue??.så klarer vi oss. Og så har vi noen snille tanter, som er gode til å shoppe med prinsessa. Hun sitter barnevakt, og får shopping i lønn.   Moren, ja altså meg??.er såå «heldig» (heldig her er IRONI) at jeg ikke blir tynnere, mens min søster og svigerinne snart er sylfider??.så jeg er den heldige vinneren av klær som er for store til dem. Så sånn alt i alt kan en jo ikke klage.



 

 

Detta ble mye greier og mye ræl??litt sutring, litt galskap og litt humor. Men det er meg. Har fått litt mer perspektiv på mine psykiske ting, etter at en kjær, mangeårig nabo, yngre enn meg og ett flott og  fantastisk menneske har fått en hissig type brystkreft. Mine tanker går til deg du skjønne menneske. Husk å ta vare på deg selv <3 Jeg vet du klarer å komme gjennom dette (faktisk helt sikker!!!). Selv om det blir tøffe tak og kjemping.  Du er ei tøff ung dame. Og din ærlighet og åpenhet er fantastisk.

 



 

02.07.2014 kl.15:31 // Inni mitt hode.. // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Jeg

30.06.2014 // kl.22:37 // Seriøse Dikt // 1 kommentar

 




 

Jeg sviktet, knuste og ødela. Bare fordi jeg var egoistisk og ville hjelpe meg selv. Bare min skyld. Andre sliter pga. meg. Jo, jeg sliter selv også. Men det er jo mitt valg. Synd at mine valg skal ødelegge så mye. Skulle ønske jeg kunne si poff, så vær ting som før. Men det er de ikke. Det kommer de aldri til å bli. Bare fordi jeg tok ett valg. Mitt valg var rett for meg. Men glemte dessverre andre.  Rart at alt går i knas pga ett valg. Trudde det var mer. Trudde vi hadde bidratt med noe. Men kanskje ikke?? 

Hvor fortrolig kan man være?

Hvem kan man stole på?

Hvem deler videre?

Hvem?

 

 Er det de man selv hjelper?

Er det dem man svikter?

Svikter ALDRI av uvilje.

Situasjonen svikter.

Situasjonen er meg.

Hadde mine valg vært annerledes.

Hadde alt vært ok.

Jeg sviktet.

Jeg.

Ja, jeg må selv slite med det.

Mitt valg.

Men hvem kan man stole på?

Det ødela jeg selv.

Jeg

Bare meg

Har ødelagt

 

Alt.




30.06.2014 kl.22:37 // Seriøse Dikt // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Duste, dårlig humør dikt. Men ligger en viss sannhet i tankene..........

30.06.2014 // kl.13:44 // Seriøse Dikt // 2 kommentarer

Ja. Det er vel ikke noe "big secret" akkurat. Like greit å få det ut........ Jeg er ikke helt i form oppe i knotten om dagen. Men det er mye greier som skjer, både inni hue og utenpå. Og når en har en sånn hjerne som ikke kan stoppe "kværna", blir det sånn. Enten er alt helt bra, eller så er ingenting bra. Dette har absolutt IKKE noe med familie og de jeg er glad i å gjøre. De er mine beste og mest fantastiske hjelpere.  Min datter som er det viktigste i mitt liv, er selve lyset. Og han jeg belemrer med alt oppi hue mitt, mannen jeg elsker....er han som holder ut, støtter, gir meg sin hånd og løfter meg fremover. Så takk. Takk lille (store) prinsessa mi, for at du er best i verden. Og du er trygg, sterk og godheten selv.......du er mammas stjerne. (Og vet du koser deg hos Tante nå <3)  Og takk til min mann for at du ikke gir meg opp. Det fins ikke mange som deg <3 Og resten av min verdens besteste familie. Dere betyr såå mye mer enn dere aner. Store og små <3




Tenk om en kunne velge koma ett år.

Spare hjernen for kverning.

Med det ville gitt mine nærmeste sår,

Og jeg ville vært en gærning.

 

Men litt fri skulle hue hatt.

Tre ukers ferie om våren?

Der hører ikke fornuften i det hele tatt,

driter i depresjoner og tåren.

 

Så er det rart en sliten blir?

Sånn to måneder av og på.

To måneder der alt bare glir.

 

to der en helst i koma vil gå.




30.06.2014 kl.13:44 // Seriøse Dikt // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Ingen Vet.

30.06.2014 // kl.12:29 // Seriøse Dikt // Ingen kommentarer

 




 

Ingen ser mine tårer.

Ingen kan lese min angst.

Ingen Vet

Ingen

 

Ingen kjenner min smerte.

Ingen ser min depresjon.

Ingen Vet

Ingen

 

Ingen føler det jeg føler.

Ingen hører min angst.

Ingen Vet

Ingen.

 

 

Noen prøver og hjelper.

Selv om de ikke vet.

Ikke mange

Noen

 

Takk

 




30.06.2014 kl.12:29 // Seriøse Dikt // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

TENÅRING...WÆÆÆÆ

24.06.2014 // kl.09:32 // Seriøse Dikt // 3 kommentarer

Tenåring!! Wæææ.  Dette er ikke bare min tenåring, men like mye meg, da jeg var det. Tror kanskje mine «lyter» kom litt senere. Så har laget ett dikt om tenåring, som jeg tror kan beskrive mange. Spesielt jenter.

 
Ps: Har fått Lov. 




TENÅRING.

Spaltet personlighet?

Fullt opp av hormoner.

Kan blomstre av kjærlighet,

Eller melankolske toner.

 

Sint som en okse.

Blid som en lerke.

Feil olabukse.

Alt går på tverke.

 

«; Ja!  Jeg skal gjøre det»

«; Nei! Hakke tid»

«; Noe på tv»

Plutselig blid.

 

Litt småfrekk svaring.

Så snille gloser.

Mora er en raring,

Brått bedre enn roser.

 

En fase i livet.

Fort opp og fort ned.

«Danser i sivet»

«;La meg værra i fred!»

 

Det verste er best,

det beste er ille.

Alt er en fest.

«; Hysj vær stille»

 

Sannheten ligger der.

Arven etter mamma.

Kjærligheten er like svær.

Ingenting er det samma.

 

 
Moren som "tenåring"...hehe

 

 

24.06.2014 kl.09:32 // Seriøse Dikt // // 3 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Til gutten min <3

20.06.2014 // kl.10:14 // Familie // 2 kommentarer

 

 

 




 

 

 

GRATULERER MED DAGEN SJÆRSTEN MIN

 

Har en mann som er så rå.

Tårene mine han tørker.

Alltid en skulder å gråte på.

Er der når hjernen mørkner.

 

Takker fordi du er DEN du er.

Hadde jeg gjort uten deg?

Har deg så veldig, veldig kjær.

Min bauta, min trygghet er deg.

 

Et år eldre har du blitt.

Grå hår og gode kroppen.

Men alt det liker hjertet mitt

Minus ego med kaffekoppen.

 

Takk for at du holder ut

Vet jeg har leie stunder.

Du gir meg mye pluss sutreklut.

Og fine timer og sekunder.

 

Jeg VET det vil forbli oss to.

Ja rett og slett "for ever".

Sammen kan vi finne ro.

Du gjør at jeg virklig lever.

 

Grattis kjære, gode mann.

Nå blir det helg og hyttekos.

Skulle gitt deg alt jeg kan.

Men i dag blir det dikt, og ærlig ros.

 



 

 

Elsker deg <3 <3

 

 



 

 

 

 Mette.  Ps: Blir nok mer bloggings fremover. Ferie og overskudd <3

20.06.2014 kl.10:14 // Familie // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Hueoppdatering......

11.06.2014 // kl.17:16 // Inni mitt hode.. // 2 kommentarer

 

 




 

Hei. Sorry for vanvittig dåårlig blogging i det siste. Har ikke hatt overskudd. Så får vel ta en hueoppdatering: Jobber (skulle ha jobbet) 50 % på biblioteket. Men er litt nedi en dal akkurat nå, så det holder med hverdagen.  Man må klare det viktigste som barn først. Når jeg jobber, blir det jobb og soving. Og nesten bare det. Når jeg er «nede» samtidig, er det umulig.

Litt stolt av at jeg klarer den klassekontaktbiten da, takket være gooode medhjelpere. Nå til helga er det klassekontakt-arrangert klassetur til en klatrepark, og tirsdag braker det løs med 7kl. avslutning, som skal være høytidelig?wææææ!!!! Men bare en uke igjen, så er to år som klassekontakt ferdig. Og ja, jeg er stolt av at jeg har klart det!!

Sånn ellers driver NAV med intensiv vurdering av meg, skal fikse søvnapne greine, og må på senter for spiseforstyrrelser. Alt dette i løpet av juni. Selvsagt sammen gruppetimer og mye andre greier. Ja pluss ADHD greine. Og resten av skiten. Men det står det nok om i tidligere i innleggene mine. Ja, og ganske beskrevet i dikta (de seriøse)

Får fortsatt ikke kjøre bil pga. medisiner, ikke det at jeg vil heller da. Hater bil.  Så der har jeg heldigvis fantastisk hjelp av sjærste-mannen min og mine klassemedhjelpere. For mye skal fikses til turer og avslutning. Gaver, blomster, duker, tallerkener, bestikk, glass, kopper, pynt med myyye mer.




Grunnen til at jeg sliter, er vel all usikkerheten med nav. De er greie nok de. Men må vite hva som skjer fremover. Jeg blir rett og slett redd av ikke å vite. Så håper det dukker opp en plan. For min flotte saksbehandler skal i tillegg slutte, og hvem vet hva som dukker opp nå??

Ja, det var litt oppdatering på huebiten med mer. Sånn ellers er jeg verdens heldigste. Men besteste mann-sjærste, datter og familie <3 De er bare fantastisk.

Uansett, jobbing eller ei. Biblioteket der jeg har «praksis» er stengt hele skoleferien. Så uansett blir det sikkert mer blogging, dikt og andre ting når overskuddet kommer krypende J

 

 

Ses snart håper jeg. Hilsen innimitthodet og Mette (Vi er bare en person. Men Mette og hodet mitt er veldig ulike sånn «in public». Da er jeg alltid smilende, blide og utadvendte Mette. Inni hodet er det en heeelt annen sak.

 






11.06.2014 kl.17:16 // Inni mitt hode.. // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Klargjort til 17 mai (Tror jeg??!!)

16.05.2014 // kl.20:04 // Meg // 3 kommentarer

 

 




Sånn, nå får en vel si seg klar til is, pølser og 17 mai. Klær er klargjort, slapp og stryke flagg (kjøpte heller nye), maten er i boks og kontanter tatt ut.  Det eneste som mangler nå er å gå i skogen og stjæle litt bjørkekvister, slik at jeg kan pynte litt. Samt bli kvitt den sinnsyke skallebanken.

Skallebanken skyldes sikkert at jeg fikk brev av legen i dag, og at alle blodprøvene var klare. Han ville visst ha en samtale om dem. Hipp hurra, han burde jo vite at jeg blir dritredd av sånne brev.  Men når timen er en uke frem i tid, er det vel ikke noe dødelig. (Måtte ringe muttra, og hun sa at hvis det hadde vært noe skummelt?så får du time «pronto». Takk mamma. Blir aldri for gammel til å ringe mamman min.)

Men det blir en fin dag i morgen da. Prinsessa mi (les; dronninga) skal lese dikt. Hun er fornøyd med antrekket. Besteforeldre og tante(r) kommer og ser tog, og som vanlig vil nok penger til is og brus florere.  Jeg får bare nyte at det blir siste «vanlige» 17 mai. Neste år er det ungdomskolen, og barnas dag blir nok bedre med mamma litt i bakgrunnen. Da får jeg glede meg til hun blir 30, har egne barn, og mamma er kjekk og ha igjen.  Og sånn litt i bakgrunnen regner jeg med at jeg er kjekk å ha noen år til. Ja, bare jeg holder meg litt i bakgrunnen. (Husker jo meg selv da jeg var 14-15?wææææ)

 

Men alle får i hvert fall ha en fantastisk flott dag i morgen. Uansett hvor du bor så blir det vær, is, flagg og glade barn. Og fint og tenke på at akkurat vi er her akkurat dette året hvor grunnloven er 200 år.  Så heis dine flagg, syng med, og gratulerer med dagen. Og husk at is og pølser er lov for oss voksne også. Det er også hurrarop og smil og latter J




 

Ha en flotters kveld og morgendag <3

 

Klem.

16.05.2014 kl.20:04 // Meg // // 3 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

FARLIGE mennesker. Psykopater??

12.05.2014 // kl.09:20 // Meninger og Saker // 6 kommentarer




Først må jeg si at dette ikke gjelder meg. Som de fleste vet er jeg separert, og bor alene med min datter. Men jeg elsker fortsatt mannen jeg er separert fra, og han elsker meg.  Vi er separert for å styrke forholdet, få ting litt på avstand. Min psyke blant annet. Så vår seperasjon gjør at vi blir mye bedre venner, vi tenker og oppfører oss annerledes??.og i lengden er jeg 100 % på at det gjør oss godt. (Ja, det er mange grunner til det, men det viktigste er at vi er sikre på at vi får en bedre fremtid sammen om ett år)

 

Men det er ikke det denne saken dreier seg om. Den dreier seg om forhold der det faktisk er slutt, finito, game over.  Alle har vi jo vært der også. Og det er tøft for alle parter. Tør å påstå at det nesten er tøffere for den som bryter ut av ett langvarig forhold, enn den som sitter igjen.

Og litt stygge kommentarer, ett par litt ufine tekstmeldinger og en litt kortvarig uenigheter vanlig. For ofte er det barn inn i bildet og ofte er det selvsagt sorg, skam og andre ting i bildet. Sånn er det bare. Og noen har litt vanskelig for å gi slipp, det er også forståelig.

Men noen blir jo reint psykopatiske. De lyver om sin tidligere partner. De sprer rykter som ikke er sanne. De oppsøker mennesker og familie for å spre usannheter. De bruker barna. De førfølger. De terroriserer med telefon, data med mer. De får mennesker til å tro på det de sier, som er rein løgn.  Og det verste er at folk tror på de!!!! (Skjerp dere folkens!)  Hva tror de at de oppnår med det? Bortsett fra å knekke sin x-partner totalt.   Er det det som er målet?? Knekke, ødelegge, knuse, terrorisere psykisk og mentalt??   Skjønner ikke det her jeg.  Tross alt har de fleste hatt lengre forhold, og ja de kan nok oppleve sinne, sorg, motløshet med mer. Men noen ganger må de ha litt selvinnsikt også. Hvorfor ble det slutt?? Det er alltid 2 parter (+ barn) i ett forhold. Det er alltid familie rundt, som også kan syns det er tøft. Men hva i hel?. får folk til å bli rene psykopater??    De tjener absolutt ingenting på det. ABSOLUTT INGENTING.  For etter hvert ser andre rundt løgnene de sprer, de ser sannheten.  Så hva får de til å fortsette. Tror de at de får sin «gamle» partner tilbake med forfølgelse, trusler, faenskap og løgner?    Mulig? For noen gjør nok kanskje det. Etter å totalt å ha knekket sin x, så går nok noen tilbake. Rett og slett av frykt, og at de blir så psykisk knekt at de ikke våger annet.  Men åssen forhold og fremtid ser de for seg da. En forblir IKKE lykkelig i all fremtid sånn. Det blir falsk, det blir frykt, det blir uro, det blir psykiske problemer og det blir redsel.  Er det det de vil med moren/faren til sine barn. Ødelegge, knekke. Lage usikkerhet for barn.

 

Jeg skriver han/hun, for det foregår sikkert blant begge kjønn. Men det er etter min erfaring mannfolka som er det verste psykiske terroristene. De finner kunnskap til å forfølge, de oppsøker Gud og hvermann for å spre løgner og finne ut av ting de kan bruke mot sin x. De har ofte kunnskap til å infiltrere data, telefon og ulike apper. SLUTT for fader. SLUTT, SLUTT, SLUTT.  Prøv å tenk litt lenger enn på deg selv.

 

Problemet er vel bare at psykopater ikke ser det jeg skriver. De kjenner seg ikke igjen. De har alt skapt sin egen sannhet. De kan være så glupe som bare det, men de har ikke evne til å se hva de gjør. De har ikke evne til å forandre «sin egen sannhet». De er og forblir rett og slett farlige.  De kan rett og slett være farlige for meg som skriver dette også. De gjør alt de kan for å opprettholde sin fasade av sannhet, og tråkker på og knuser det som står i veien. I hvert fall frem til fasaden har falt foran alle. Og dessverre så gjør den sjelden det. Noen tror nemlig på alt de hører. Selv den nærmeste familie av den terroriserte stakkaren.  JA, så fulle av «glupe løgner» er de. At de faktisk klarer å være/opprettholde vennskap, med folk som skulle støttet offeret.

Skummelt. Sinnsykt skummelt!!




Så min oppfordring er hold opp, ta stega etter hvert med familievern, konstruktiv samtale med mer.   IKKE GÅ så langt at du ødelegger. STOPP, SLUTT!!  BRUK DEN RETTE DELEN AV HUE. DU TAPER ALLTID TIL SLUTT, ENTEN OM DET ER I DAG ELLER NESTE ÅR.

Og til de stakkars ofrene. HOLD ut. VÆR SÅ SNILL; HOLD UT.  Det er og blir grusomt. MEN hold ut. Følg hjernen. Følg magen. STAY STRONG.  Jeg sender min styrke til dere stakkars ofre.

Håper virkelig flere kan tenke seg om, og sende sin styrke til rett person også. IKKE VÆR SÅ DUM AT DU TROR PÅ PSYKOPATEN.  Bare å kjøre noen tester det, så oppdager du en løgn. Ta en test til, så oppdager du en annen. VÆR FORNUFTIG. Det er ikke alltid den som har snakketøyet i orden, som er den du tror. Så familie og venner av sånn dritt. BRUK HUE. TENK.

 

TAKK FOR DET!!


Typisk psykopat (lånt av Wikipedia)

Psykopater forholder seg bare til hva de kan tjene/tape på, og forholder seg ikke emosjonelt til andre. En psykopat kan gjerne finne på å si "han er dum" i en gruppe med folk med dårlig selvfølelse, og vil ikke føle tegn til anger fordi personen ikke tror det medfører noen konsekvenser. En psykopat opplever unormale hendelser som kan anses som fare for andres psykisk helse som normalt, og kan lett lyve om sådan hendelser. Det er vanskelig å si om en person er psykopat eller ikke i "normal tilstander" da en psykopat er i stand til å følge sosiale normer, men har et unormalt/mangel på moralsk tankegang, og forstår ikke forskjellen mellom rett og galt.

Tegn på en psykopat: 

Disse 16 er:

  1. Overflatisk sjarm og gode intellektuelle evner
  2. Fravær av vrangforestillinger og andre tegn på irrasjonell tenkning
  3. Fravær av nervøsitet eller psyko-nevrotiske tegn
  4. Upålitelig
  5. Løgnaktig og falsk
  6. Mangler anger- og skamfølelse
  7. Mangelfullt motivert antisosial atferd
  8. Dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lære av erfaring
  9. Patologisk egosentrisitet og manglende evne til kjærlighet
  10. Flatt og tynt følelsesliv
  11. Manglende innsikt
  12. Lite responsiv i mellommenneskelige relasjoner
  13. Underlig og frastøtende oppførsel, både edru og i beruset tilstand
  14. Gjennomfører sjelden trusler om selvmord
  15. Upersonlig seksualliv
  16. Manglende livsplanlegging



#farligemennesker #psykopat #brudd #forfølgelse #terror #psykiskterror #ødelegger #løgner

12.05.2014 kl.09:20 // Meninger og Saker // // 6 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Veier livet velger....

28.04.2014 // kl.20:01 // Prosjekt Psykisk/Mental helse in // 5 kommentarer

 




 

Veien livet kan ta, og endres.....

 

I dag, mandag er som vanlig Psykiater «(hodefeilrettings)» dagen. Og mens jeg sto og ventet 1 time på en taxi, som for øvrig aldri kom, fikk jeg oppleve noe som gjorde dagen mye bedre. Det fikk meg også til å tenke.   Jeg møtte en venn fra «ungdomstiden».     Vi hadde ikke kjempe mye kontakt, men vi hadde fin kontakt. Han var en flott venn, sånn som venner skal være. Aldri noe mer, bare en god venn.    Plutselig forsvant denne vennen. Hørte rykter og sånn om at han var skikkelig på «kjøret». 

En dag for omtrent 10 år siden møtte jeg på han like tilfeldig som i dag.  Den karen jeg møtte da, var halv-grå i ansiktet, sliten og tydelig ruset. Husker han ba om en røyk. Det fikk han selvsagt, men husker han var så «fortumlet» at han ikke klarte å fyre røyken engang. Husker jeg var på gråten da han «sjanglet» videre. Siden den gang er det mange ganger jeg har lurt på om han i det hele tatt lever.   

Men den mannen jeg møtte i dag, var nykter. Han var full av liv. Og han var faktisk, etter sikkert en enorm kamp blitt den samme gamle igjen. Den samme gamle var han nok kanskje ikke, for han har sikkert fått en enorm bagasje med seg. En bagasje som helt sikkert gjør han til ett enda bedre menneske.  Det var i hvert fall så fantastisk å se forandringen.

Men så fikk det meg til å tenke. Hva med meg? Hvor hadde jeg vært hvis ikke jeg hadde fått hjelp både her og der, da jeg slet på det verste med angst, panikkangst, depresjoner osv.?  Hvor hadde jeg vært da?? Hvis jeg ikke hadde fått de medisinene jeg trengte, hadde det vært meg som muligens hadde vært grålig i fjeset? Hadde det vært jeg som hadde gått gatelangs og fryst? Hadde det vært meg som ikke hadde klart å tenne en sigarett??    Jeg vet ikke. Men det kunne vært meg.

Jeg klager over angst, depresjon, panikk, ADHD osv. Og ja, jeg sliter også med det. MEN JEG VAR OG ER HELDIG. Jeg hadde støtteapparatet rundt meg, jeg har støtteapparatet. HVA HVIS JEG IKKE HADDE HATT DET???      Hvor hadde jeg vært i dag.   Hadde jeg fortsatt vært grå i fjeset, og famlet med sigaretten. Hadde jeg vært blå-hvit og nå vært 7 fot under??

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å kjempe den kampen og kommet meg tilbake til «livet» etter en lang periode som ruset. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ikke startet med rus hvis ikke jeg hadde hatt det «store trygge apparatet» rundt meg. Med apparat mener jeg familie og en flott psykiater.   

Så det får meg igjen til å tenke på: Hvor mange av de med grålig ansikt, som fomler med å fyre sigaretten, som er der ute og fryser og sliter. Hvor mange av de hadde unngått dette hvis de hadde hatt ett «apparat» som mitt, da de trengte det som mest.  For det er ikke noe hemmelighet at psykiske lidelser, ofte fører med seg alkohol og fortsetter med andre «angstdempende» selvmedisineringsmedikamenter.  Og som tilslutt fører deg ned i «malstrømmen» av ett liv med stoff og rus.

Nå er det ingen sammenheng, det jeg vet, mellom min «gamle» venn og min problematikk.

Men tenk hvor mange som nettopp pga. psykiske lidelser lever ett liv i rus.  Jeg tror det er mange. Utrolig mange. Utrolig mange som IKKE hadde «mitt» apparat når de trengte det som mest.  Derfor, nettopp derfor er det så viktig å få mer psykisk helse inn i skolen. Mer frem i lyset. Og mer åpent.  Tenk hvor mange jævlige år av menneskers liv som kunne vært tjent. Tenk hvor mange liv som kunne vært spart. TENK.

Og ja, en kan si at alle har ett valg. Ja, det har man. Men desperasjon kan gjøre det lett å ta feil valg. Altfor lett.

Tusen Takk min «gamle» venn, for at du fikk meg til å tenke i dag. Og det var så fantastisk å se hvilken kamp du har kjempet og vunnet.  Det fikk meg til å tenke på mine «små» problemer til sammenligning. Og det fikk meg til å se nok en grunn til at psykisk og mental helse bør inn i skolen.

 

 

 #rus #mentalhelse #psykiskhelse #inniskolen #skole #angst #ADHD #panikklidelse #hjelp #apparat #heldig #uheldig #flax #uflax #venn #venner

Psyke-syte blogg......

24.04.2014 // kl.19:13 // Meg // 8 kommentarer

 

 




 

Tjo og hei. Dagene har liksom vært så bra i det siste. Da blogger jeg lite og sjeldent. Men nå er det litt dritt og mye greier igjen. Da formelig spretter fingrene til tastaturet, for å få det ut.  Og hva er vel da bedre enn å ha en septiktank-blogg, som en kan få putta dritten i.

Ja, blir nok litt sytete dette her. Men pytt,pytt??er jo bare å la være å lese.

For det første var jeg for første gang hos min nye fastlege i dag. Det har jeg grua meg til hele uka. Heldigvis hadde ADHD klinikken sendt mye info, så jeg slapp å forklare alt. Men dust som jeg er sa jeg at jeg måtte komme tilbake og ta EKG, for hvis jeg skal starte på Ritalin (noe de lærde strides om)?.så må jeg jo det.  Sånne ting er jeg livredd for, EKG og hjerte og skit. Da gjør vi det nå vi, sier legen. Johoo, pulsen steg, kaldsvetta og var livredd. Men fikk tatt den EKG greine da, det var jo ikke så ille som jeg hadde trudd. Men var vel ikke akkurat rolig, når hvilepulsen lå på 117..hehe.

Så snakka vi om alt fremover. Navs nye arbeidsvurdering av meg. Medisiner jeg bruker. Og ja, det verste av alt?..overvektproblemet. Er kommet inn på poliklinikk for overvekt, men det skjer visstnok ikke før til høsten. (TAKK, jeg vil få fiksa fettet mitt nååå) Har en spiseforstyrrelse også, så må nok innom noe spiseforstyrrelse-opplegg også. Ja, men jeg vil nå!!!! Skulle ønske de bare ved et snapp kunne tatt slankeoperasjon, sånn at blodtrykk, puls og alt annet ble ok. Men jeg får vel ikke det tilbudet engang, siden jeg sliter med mat. Har angst, panikkangst og depresjoner. Men er villig til å være forsøkskanin med alle tinga mine jeg, bare de opererer uten narkose da. For det tør jeg ikke. Mulig de finner ut at hvis jeg blir tynnere, blodtrykket senkes, operasjon, ritalin?.så blir jeg normal. Eh, lov å drømme da.  Og forresten, han legen klarte å gjøre meg livredd flere ganger da. Han påpekte gang på gang hvor farlig det var å være overvektig. Ja, veit jeg er feit. Men han trengte ikke å påpeke hvor farlig det er gjentatte ganger da, da blir jeg bare mer redd, har mer lyst på mat....så har vi sirkelen i gang. Og jeg veit om flere som er større enn meg liksom. Har ikke bare fett på kroppen da. Og når jeg sa at jeg ikke torde å trene, fordi høy puls ofte kobler hjernen min inn på panikkanfall?..da sa han at trening og høy puls er som ett panikkanfall. JAAAA særlig, alle som virkelig har hatt panikkanfall vet at det ikke ligner på trening. Ikke mine, miste fullstendig kontroll, bakkekontakt, freeze, nå dør jeg, hjernen-virker-ikke panikkanfall i hvert fall. Har jo liksom trena engang eller tusen før da. Han må jo tro at jeg var dum!

Forresten så har jeg ikke den fysiske hyperaktive ADHD. Jeg har den hjerne - over - aktive, alltid sliten, surrehue, glemsomme, prater høyt og mye, jente-ADHD typen. Som igjen kan forklare min nesten livslange angst, panikkanfall, prate på inn- og utluft og spiseforstyrrelsen. Om den forklarer den vet jeg ikke helt da, men en er vel mer utsatt for de tinga.  Skulle ønske det var en ting de kunne ha funnet ut da jeg var ung, delvis tynn og bare hadde angst. Ikke 30 år etter, når ting bare har ballet seg på. Men det er vel noe som heter bedre sent enn aldri.

Så er det den Nav-utredningen da. Utad er jeg stort sett alltid blid, hyggelig, hjelpsom og arbeidsom. Det er når jeg kommer hjem fra jobb, må sove tre timer og er grinete problemet ligger. Så lurer på om jeg skal spørre de som skal utrede meg om sånn 24-7 opplegg. Bo med meg, jobb med meg, lev sammen meg, sov sammen meg (ikke i samme seng da for all del) og jeg gir de gjerne hue-surret mitt i en uke også. Får lurer på åssen de kan utrede meg, som alltid prøver å være blid og helst gjøre mer enn jeg må på jobb. Det ligger liksom innebygd.  Og ja, jeg vil jobbe. Men klarer nok toppen 50%. Kan ikke sove bort min datters liv heller, og være en sur grinete mor.  Prøver selvsagt å sove når hun ikke er hjemme, og holde grinete-Mette inni meg. Men det går ikke helt, og det går i hvert fall IKKE hvis NAV mener jeg er fullt arbeidsfør.  Ja, hvis det ikke skjer mirakler da?som prøveangstkanin med slankeoperasjon, full uttelling med Ritalin og en ny og bedre meg. Men har sluttet å tro på mirakler. Dessverre. Har trodd og trodd og håpet og håpet og prøvd og prøvd og feilet og feilet i ca. 15 år nå, når det gjelder arbeid. Og blir like skuffa hver gang jeg ikke mestrer. Så har endelig lært å sette ned krava til meg selv, og være realistisk. (Og det går like bra hver gang. IRONI)

 

Nei, nå har jeg sutra nok for i dag, i morgen og hele neste uke.

Takk for deeet. Og takk til bloggen som nok en gang fungerer som septiktankJ

Kommer sikkert ett hyggeligere innlegg snart?? Eller ett sentimentalt dikt.

 

Mette

 



#angst #panikk #depresjon #syting #ADHD #lege #redd #fett #overvekt #septiktank #fådetut #innimitthodet #Nav #utredning 

24.04.2014 kl.19:13 // Meg // // 8 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

En larve...

23.04.2014 // kl.20:09 // Seriøse Dikt // 2 kommentarer

 

 

EN LARVE.

AV: Mette Ellingsen

                                                                       En larve

Klumpete

Treg

Fuglemat når som helst.

Forvandling

Metaformose.

Hvis den ikke dør.

Mange dør.

De som overlever.

OVERLEVER

alt dette.

De

Blir de vakreste,

Sarte,
Sommerfugler.

Hardt liv

I alle livets stadier.

Likevel uredde,

vakre

frie

Sommerfugler.

Gi meg en sommerfugls styrke

 

I alle livets stadier.




23.04.2014 kl.20:09 // Seriøse Dikt // // 2 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Barnepensjon......

21.04.2014 // kl.08:35 // Meninger og Saker // 1 kommentar

 




 

Barnepensjon.

 

Når en forelder dør, mottar barnet såkalt barnepensjon. Ja, så heldige er vi i Norge at vi har den rettigheten. Men, dette innlegget er ikke for å sutre, for en kunne jo bodd ett sted der en ikke hadde denne rettigheten.

MEN, det er noe som er skikkelig urettferdig med denne "rettigheten", her vi bor i Norge. Ett av verdens rikeste land. Det ene er at dette beløpet (ca 2800 pr mnd) er skattepliktig. Ja all pensjon er vel det, men når man skal betale skatt av ett beløp som er med tanke på ett barn. Så syns jeg det er helt rart.

Det andre er selve beløpet. Du er igjen, alene med all omsorg for ett barn. Ingen kan noe for at barnets far dør tidlig. INGEN. Og 2800 kr pr mnd da, er lite. En kan jo tenke seg at en bare hadde flyttet fra far, og far hadde barnet annenhver helg. Da hadde en mottatt bidrag, samt at barnet faktisk har en far. En som i tillegg til bidraget har barnet annenhver helg, og "annenhver" ferie. Og som vanligvis hjelper til ved dyre kostnader som konfirmasjon, regulering, sykkel m.m.

Alt dette skal altså gå inn i de 2800 kr, som i tillegg må skattes. Mulig jeg sutrer, men jeg syns det er urettferdig. Hadde det vært at det var meg som voksen dette gikk utover, JAVEL. Men det er barn vi snakker om. Ett barn som dessverre IKKE kan få sånn sykkel hun ønsker seg, fordi mor sliter seg halvt i hjel med regulerings-regninga. Ett barn som koster penger i mat, strøm, klær osv hver eneste dag. Ett barn som er heldig fordi hun har familie som kan ta henne med på ferie.

Det er så synd. For barnet må lide, for at hennes far dessverre gikk bort så altfor tidlig. Hun må lide fordi hun mistet sin far, og en del av sin identitet. Særlig når far går bort, når en bare er tre år. Samtidig må barnet lide fordi mor ikke tjener flust med penger, og mor går rundt med dårlig samvittighet hver eneste dag. Fordi hun ikke klarer de dyre tingene alene. Fordi hun ikke kan ta med sin datter på ferie. Fordi hun alt nå må begynne å tenke på konfirmasjon, som ikke er før om 2 år. For en må først og fremst ha de viktige tingene. Mat, klær og tak over hodet.

 

Heldigvis har min datter det viktigste av alt. Nemlig en mors uendelige KJÆRLIGHET. Men skulle så gjerne ønske jeg kunne bidratt med mer. I hvert fall litt mer. Mener ikke at mitt barn trenger ALT hun ønsker, som sydenturer eller sykkel eller klær til tusenvis av kroner. Men skulle ønske at jeg kunne gitt bare LITT mer. Bare BITTELITT. Og regner med dette gjelder flere "gjenlevende" foreldre enn meg. 




#barn #familie #barnepensjon #rettigheter #urettferdig #vårtlilleland #morskjærlighet #død #etterlatt #regjeringen #stat #norge.

21.04.2014 kl.08:35 // Meninger og Saker // 1 kommentar // Permalenke // Tips en venn

Gift/Poison.......

16.04.2014 // kl.20:53 // Seriøse Dikt // 3 kommentarer





GIFT/POISON



Starter i hodet...

pulserer som en gift gjennom kroppens årer,

dirrer, skjelver

Når helt ned til tærne

Kvalm

Eier ikke mine egne tanker lenger

Redd

Frykten har overvunnet hodet

Panikk

Jeg tapte igjen...

Tårer




POISON

Starting in the head ...
Pulses as a poison through the body's veins
tremble, shaking
When right down to your toes
Disgusted
Do not my own thoughts anymore
Save
The fear has overcome the head
Panic
I lost again ...
Tears

 



#gift #poison #tårer #tears #panikk #panic #innimitthode #inmyhead #dikt #dritt

16.04.2014 kl.20:53 // Seriøse Dikt // // 3 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

God Morgen Norge....

16.04.2014 // kl.20:39 // Seriøse Dikt // 8 kommentarer

 



 

 

God Morgen Norge 

 

 

God morgen til deg som leser bloggen,

Våken før sola har viska bort doggen,

Takk til deg og du og dere,

og sikkert mange, enda flere..

Om du er fra Nordkapp i nord,

eller vest som Flekkefjord.

Så kos deg med start av en herlig  morgen

med kaffe i koppen og glem bort sorgen...

For  uka er ny og arka blanke....

 kan starte på nytt, på ny vei vanke...

med nye mål og fine tanker,

og håpe vi klarer og sette anker.

Så GOD MORGEN til hele vårt vidstrakte land

 i luft, bil, eller båt på vann.

Eller kanskje du ser på tv som meg,

og håper at Finn har blomster med seg.

 

#godmorgennorge #innimitthodet #dikt #gammeltdikt #morgenstund #brastart #blankeark #gmn

 

  

16.04.2014 kl.20:39 // Seriøse Dikt // // 8 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Kjærlighet....

16.04.2014 // kl.11:58 // Seriøse Dikt // Ingen kommentarer

Litt reparering på et gammelt dikt.



KJÆRLIGHET

Av: Mette 

Den sitter hardt og klemmer rundt hjerte

er søt og go som epleterte.

Innimellom er den trist og lei,

tvilen på om noen kan elsker deg?

Men mest av alt er den selve livet,

den gir, den tar og suser som sivet...

som vokser der på en strand så vakker.

Har du funnet livets makker?

Sammen er dere ett i alt,

selv om vinden blåser kaldt.

For varm og kald skal kjærlighet være,

for uten motgang er ingen kjære.

Medgang og motgang er lykkens skaper,

det perfekte er kjærlighetens taper.

Det gode og onde gjør dere sammen sterke,

det vil tiden, og ditt hjerte merke.

 





 

 

 

#innimitthodet #kjærlighet  #dikt  #elske #medgang #motgang #lykke

16.04.2014 kl.11:58 // Seriøse Dikt // 0 kommentarer // Permalenke // Tips en venn

Briller som SER.....

16.04.2014 // kl.08:47 // Seriøse Dikt // 4 kommentarer




 

Briller.

Av: Mette E.

Kjenner på kroppen at åra går,

Støl, stiv og digre lår.

Som klinkekuler åra triller,

Ja, tror jeg må få meg briller.

Briller som funker til enda litt mer,

Enn kun det lille øyet vårt ser.

Så også en brille til tanker og hjerne?

Slik at vi kan se i det fjerne.

Se hvem som trenger en klem eller to,

Se hvem som trenger å få seg litt ro.

Alle må få briller som ser,

Det fysiske nære og mye mer.

Ser mennesket slik det egentlig er,

Bak fasader og merkeklær.

Briller som ser at vi er ganske like,

                                                                                                                                                        Om en sliter, er fattig eller rike.

 

 
#briller #se #vidstrakt #semer #forstå #lær #innimitthodet #dikt #brille

16.04.2014 kl.08:47 // Seriøse Dikt // // 4 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

Homofile og vigsel i Den Norske kirke.......

15.04.2014 // kl.09:51 // Meninger og Saker // 7 kommentarer

 




 

 

Homofile og vigsel i Den Norske kirke.

 

Lå i natt og tenkte over noe jeg hører i kirken de gangene jeg er der, det er ikke ofte. Men de gangene en må. Jo, jeg er kristen. Men min tro trenger ikke kirken. Min tro kommer innenfra, og er skapt og forandret med kunnskap og alder. Mulig jeg da ikke kan kalles kristen, men jeg mener jeg kan det.

Etter litt googling, var det jeg tenkte på trosbekjennelsen. Fant det ut, når jeg husket en setning: «Jeg tror på den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke» Så begynte jeg å tenke. Allmenn kirke?? Ja, kirken burde jo være allmenn. Det er jo det presten, med menigheten i kor sier hver eneste gang (eller nesten??) en er i kirken. Men det stemmer jo ikke!! Den er allmenn for hvem?? Ikke alle i alle fall.

Hvis kirken hadde vært allmenn, da hadde jo homofile kunne giftet seg. Homofile er en del av det allmenne!

Så hvorfor er kirken fortsatt så sneversynt at den bestemmer hva som er allment? Er det Gud som forteller de at homofile kan gifte seg? Tenk på alle homofile som konfirmeres da. De er nok ikke kommet ut som homofil enda, så da er det greit. Men tenk på åssen en homofil konfirmant har det. En homofil konfirmant som er kristen, samtidig som han/hun innerst inne vet at en er homofil. Det må være en grusom følelse, når en vet åssen holdning kirken har. Akkurat som en homofil i konfirmasjonsalder ikke har det tøft nok fra før!!

Og dåpen, den er jo grei. Der vet jo ingen hvilken fil barnet vil ta. Så døpe alle kan vi.

Men hva gjør vi når en homofil står fram som kristen. Sletter man dåp og konfirmasjon, og begraver vi de annerledes?? Nei, der forblir ting det samme som resten av allmuen.

Så hvorfor kan ikke en homofil gifte seg da? I dagens Norge er en homofil en del av det allmenne på absolutt alle måter. Og selv om trosbekjennelsen sier at vi er en allmenn kirke, så trekker de plutselig ut de homofile fra retten til ett kirkelig ekteskap. Hvorfor det?? Hvorfor akkurat ved ekteskapet? Ett ekteskap inngås av to mennesker som elsker hverandre. MENNESKER! Om en elsker en med samme kjønn er vel ett fett. Det dreier seg om to MENNESKER som elsker hverandre. TO MENNESKER AV DEN ALMENNE BEFOLKNINGEN!!!!!!

Her er siste del av trosbekjennelsen :

Jeg tror på Den hellige ånd,

En hellig, allmenn kirke,

de helliges samfunn,

syndenes forlatelse,

legemets oppstandelse

og det evige liv.

Amen

Men i mitt hodet er dette som sies gang på gang i kirken, noe som er en viktig del av kirken?..helt fravikende fra kirkens virkelighet. For kirken bestemmer at homofile ikke har den allmenne rett til vielse. Men kirken fraviker jo seg selv ved å ikke gjøre noe med dåp eller konfirmasjon.

Så i mitt litt «koffert tenkede» hode, er jeg sikker på prester og biskoper og andre høye kirkelige folk, rett og slett tenker mer på hva som skjer under dyna til homofile, enn de virkelig tenker på homofile som ett allment menneske. Men tror det skjer like mye rart under dyna på heterofile også. I mange tilfeller sikker mye verre saker og ting.

Homofile kan være kristne, de kan være en del av det kirkelige samfunn. Men en kristen vielse har de ikke rett til??

Jeg mener selv at jeg ikke er så dum og lite smart at jeg ikke skjønner. Og mener at 99% av den allmenne norske befolkningen også er like smarte eller smartere.  Men Den Norske kirke tror virkelig at du og jeg og vi to er dumme. De godtar det ene, men ikke det andre. De er allmenne, likevel ikke. Kirken bestemmer, IKKE gud.  Nei, jeg syns den Norske kirke burde «ta seg sjæl hardt i nakkeskinnet» og virkelig være en inkluderende og allmenn kirke. Da hadde muligens flere besøkt den også. Fakta er at jeg er litt innebygd redd for kirken jeg. Syns ofte den kan være trist og skummel. Hva med å få inn litt lys, glede, homofile ekteskap og kjærlighet til alle, inn i kirkerommet? Hva men å følge tiden slik alt annet gjør? Hva med å inkludere alle, i alle rituelle hendelser og ikke snakke mot seg selv?

Jeg tror at hvis kirken hadde «åpnet snippen». Så hadde flere følt seg velkomne i kirken. Jeg føler ofte at kirken dømmer, og jeg er ikke homofil. Men kirken er vel ikke der for å dømme?? Den er, og burde være der for alle som vil. Om en er kristen, ikke kristen, homofil, heterofil, bifil, baufil eller UANSETT.

 

 

Takk for deeeet!

 

Og tilslutt, ett lite ps: Hva med de som skifter kjønn. Får nytt fødselsnummer, pass og ny identitet??

 

 

#homofil #lesbisk #vielse #dennorskekirke #likeverd #gud #allmenn #kjærlighet #homofil

15.04.2014 kl.09:51 // Meninger og Saker // // 7 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn
Les mer i arkivet » Mai 2016 » Januar 2016 » Februar 2015

Velkommen


Ettbarnsmor, og gift kjærring på 37. Sliter med angst. Men prøver å fylle opp med det jeg kan... særlig galgenhumor. Så her kommer de rare ting som finns innimitthue. Se etter litt blogging, at er det mest fjås og tøys som detter ut, men stadig er noe fornuftig også. Hvis du mot liker siden min og vil sponse meg med ett eller annet, som jeg kan reklamere for eller lignende..eller har andre spørsmål så ta kontakt på metteflette22@hotmail.com

Widgets

Jeg har plassert min blogg i Tønsbergnorske bloggkart!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits